En spesiell opplevelse

MAGNE RUUD

For noen uker siden fikk vi en overraskende invitasjon i postkassa. En invitasjon med fargesprakende bilder, og et budskap om at vi var velkommen til åpningen av Den Kristelige Menighets senter på Brunstad ved Tønsberg. Da det gikk opp for oss at konvolutten ikke var feilsendt, eller at det skulle vært et annet innhold i konvolutten, slo det meg at: - Det er meget sjelden jeg har følt meg så beæret av en invitasjon!

En fin høstdag reiste vi nedover til Tønsberg, hvor det var samlet en håndfull mennesker fra hele kommunen til en hyggelig og god middag. Også her uttrykte festlyden takk for invitasjonen, og glede og forventning til det som skulle skje.

Vel framme på Brunstad ble vi møtt av andre lokale menighetsmedlemmer, som vanlig omgitt av mange og blide barn. Jeg kunne også nikke gjenkjennende til andre særtrekk, så som damer med oppsatt hår og lange skjørt. - Ikke så jeg en unggutt med langt og uflidd hår.

Foran oss lå et enormt område med festsal, leiligheter, campingplass, hytter, kaianlegg, badestrand, butikk, kiosker, lekeområder, og mye mye mer. Altså et samfunn i samfunnet! Hvordan utviklinga hadde vært fikk vi først svar på da vi senere fikk se bilder og filmsnutter fra 50 årene, og fram til i dag.
Hva ville gründerne, som ble med i menigheten like etter krigen, sagt dersom de hadde sett dette.
For meg ble dette et paradoks. Jeg kjente de lokale gründerne. Alltid hyggelige, hjelpsomme, spøkefulle, men dog asketiske. Asketiske gründere som regelrett ble kastet ut av kirka.
- Men dette vi her så, bar ikke preg av asketisme!
Etter en interessant omvisning samlet vi oss i den store møtehallen som rommer vel 7000 mennesker. Avstanden fra bakre benk og fram til podiet er så stor, at et menneske som står der framme fremstår som en liten skygge. Men hva gjør vel det, når denne personen dukker opp på 2 kjempeskjermer på veggen bak. Høytaleranlegget var konstruert og dimensjonert slik at man over alt hadde følelsen av at personen der framme sto ved ens side. Hva som blir sagt, kan simultanoversettes til ca 30 språk, og sendingene kan overføres via satellitt til alle verdens hjørner.
- Jeg kan huske at det ikke var god skikk i menigheten å ha verken radio eller TV, ja knapt aviser.

På scena sto barn og ungdom som med stor selvtillit og som i kunstnerisk ånd framførte lovprisning til sin Herre og Mester.
- Ja, endog ved hjelp av riverdance og vanlige dansetrinn viste de sin glede over fellesskap med brødre og søstre.
Foran på gulvet vekslet flere om å oversette ved hjelp av fingerspråk hva som ble sagt fra scena.
På tradisjonelt vis ble anlegget behørig innviet, hvor vi fikk høre at totalkostnaden var bort i mot en milliard kroner, og at ungdom fra hele verden tar del i utbyggingen over et helt år, hvor de arbeider for fellesskapet, og samtidig samler kunnskap om norsk livsstil, arbeidsliv og språk.
Den norske menigheten har 7-8.000 medlemmer, mens man på verdensbasis har ca 35.000 medlemmer. Dugnadsånden er stor, og barn, ungdom og voksne tar del i inntektsbringende virksomhet som kommer fellesskapet til gode.
Det er flere av oss som har sett, hørt om, eller nytt godt av deres tjenester.
Et verdenssentrum for en trosoppfatning er skapt i Norge, på lik linje med Klagemuren, Petersplassen eller Mekka.
Riktignok mindre kjent og i mindre format, men dog. Kanskje vil om en tid Brunstad være kjent verden over?

Etter innvielsen ble vi hedøler bedt med til et av menighetsmedlemmene, hvor vi ble møtt av en smilende barneflokk, en blid mor, og et rikholdig dekket bord. Et bord dekket av en kvinne som alltid er blid når vi møter henne, en kvinne som har tid til alt og alle, på tross av at hun helt sikkert har flere gjøremål enn de fleste.
- Tenk, en kvinne som i all sin travelhet synes det er helt OK at mannen er kvinnens hode!

På vegen tilbake til Hedalen, og dagene derpå, har jeg tenkt mye på denne opplevelsen.
Jeg sitter tilbake med takknemlighet og beundring.

Det lever altså mennesker i samfunn med hverandre som ikke nødvendigvis er lik oss andre, og som ikke har noe ønske om å bli det heller, men er blide, omgjengelige, hjelpsomme, selv mot ”oss andre”, tar del i samfunnsutviklinga, og i samfunnspliktene. De har nok med seg og sitt, og har tilbud i menigheta som gjør at de dessverre, etter mitt syn, ikke er så synlige i det offentlige rom.

Men en ting står urokkelig! For dem er Bibelens ord, og i særdeleshet det nye testamentet, et absolutt, og er ikke gjenstand for tolking. En grei og enkel holdning! Jesu liv og levned er deres streben.

Hjertelig takk for opplevelsen, men jeg er fortsatt ikke sikker på hvorfor nettopp jeg skulle få ta del i handlinger, samtaler og tanker som til de grader har medført at min horisont er blitt bitte litt større.