Rakfisk

 BJARNE BERG

Rakfisk er blitt ”big business”. En kan nesten ikke åpne en avis i disse førjulstider uten at det er et eller annet om rakfisken.

Som så mange andre store oppfinnelser ble rakfisken også oppfunnet ved en tilfeldighet. I gamle dager før vi hadde strøm, var det ikke bare å putte maten i fryseren til vi hadde bruk for den. Fisk og kjøtt ble saltet ned i butter og spann for da visste man at det holdt seg lenge.

Men så var det en gang at en fisker i Vassfaret hadde gått tom for salt. Fisken måtte jo bevares, så han skrapte det lille av salt som var igjen og strødde over fisken i håp om at den skulle holde seg. Det spørs om han var så veldig lykkelig da han utpå vinteren skulle åpne trebutten og ble møtt av en forferdelig stank. Sulten som han var, syntes han det var fælt å kaste fisken også. Man kastet ikke mat i den tida, slik som i dag, da vi har egne store sekker til å kaste matavfall i! Han måtte jo prøve å spise av den. Det underlige var at den smakte helt fortreffelig.

Lite visste han om at dette i våre dager skulle bli Valdres største merkevare. Rakfisk, eller rakafisk som vi sier, er blitt ”big business”. Valdres rakafisken gir en årsomsetning på 30 millioner kroner. Det paradoksale er at ikke mer enn halvparten av fisken er produsert i Valdres, eller i Norge for den saks skyld. Dette ikke fordi vi ikke klarer å produsere mer, men vi får ikke lov av myndighetene.
Det skrikes etter arbeidsplasser og alle politikere med respekt for seg selv, jobber kontinuerlig for å finne nisjer og muligheter som kan skape arbeid og aktivitet i distriktene. Her har vi et lønnsomt produkt og vi har et marked, men myndighetene sier nei. Rakafiskproduksjon forurenser for mye!

At rakafisk forurenser er vel for så vidt ikke noe nytt tenkte jeg da jeg leste om dette i avisen.
Vi har vel alle kjent eimen av rakafisk etter hvert som modningsprosessen skrider frem. Det er som regel vanskelig å holde hemmelig menyen i juleselskapet når rakafisken skal på bordet. Den røper seg lenge før gjestene har kommet inn. At dette ikke er bra for fine fruer og herrer fra Oslo og Bærum, er jo forståelig. Lukta setter seg jo i strikkejakka og skinnikkersen og kan være vanskelig å få ut igjen!
Men det er visst ikke luftforurensningen som er verst forstod jeg etter hvert!

Det opereres med styrkegrader på vakumpakkene og plastbøttene du får kjøpt i butikken. ”Ekstra mild”, for nybegynnere og oppover til ”sterk” som gir noe ekstra smak for de som har drevet dette gamet ei stund. Men skal du ha rakafisk ”for viderekommende” så tror jeg du må ty til en eller annen hjemmeprodusent.
Eller at du prøver hurtigmetoden: Rakafiskbutten settes bak svartovnen mens det fyres hardt. Fisken er da rak på 3-4 dager.

Vi som er vokst opp med rakafisken, er ikke som den store hop av de som møter opp på Fagernes den første helga i november hvert år, bare fordi dette er blitt mote. For oss er ikke regnbuørret som er oppfostret i en dam, rakafisk. Nei, det skal være ordentlig villfisk, aure eller røye, fisket på egenhand og lagt ned hjemme i kjelleren. I tidligere tider var dette en nødvendighet for å berge matforsyninga over vinteren. Etter hvert er det gått over til å bli en viktig tradisjon som må gjennomføres før isen legger seg hver høst.

Hvorfor kan rakafisken samle 20.000 mennesker på Fagernes en kald novemberdag. Jeg våger den påstanden at hovedmotivet ikke er å komme for å spise rakafisk. For de fleste er det rammen rundt som drar, det sosiale fellesskapet. Alle disse andre tingene som er pakket inn i et produkt, som med ett ord benevnes og markedsføres som rakfiskfestival.

Hva med alle de andre tradisjonene vi har i bygdene? Alle de tingene våre forfedre måtte gjennomføre for å overleve, men som store deler av befolkningen i dag er villig til å betale god pris for å kunne få delta i.
Kan vi gjøre det samme med noen av dem? Pakke dem inn, legge til rette og markedsføre. Mulighetene er uendelige bare vi er kreative nok. Utfordringen er at vi klarer å komme lenger enn til å utforme fine målsettinger og planer. Det har vi nok av.

Men en ting skal vi huske på i vår streven etter å utvikle og skape aktivitet i bygda:
Vi må ikke selge sjela vår!