Vår individuelle påvirkning i samfunnet

ARNBJØRG HAUGEN

I forrige ukes nyhetsbilde var det mange hendelser og personer som gjorde inntrykk på meg. For at noe skal gjøre inntrykk må en bli engasjert på godt og på vondt. Og det som gjør meg betenkt er på hvilken måte og i hvilke saker vi nå ønsker å gjøre inntrykk.

Dette handler om å ta valg blant alt vi blir tilbudt. Tilbud er varer, tjenester og muligheter. Men det må også bety valg gjennom hva vil stå for, presentere og bli underholdt av. Valg i livet betyr også å kunne velge bort. Det er her vi møter de vanskeligste valgene.

Tilbake til nyhetene. Her kommer mine frimodige ytringer og meninger. Tor Bomann-Larsen får stå fram med sitt forfatterskap i beste sendetid på torsdags-, fredags- og lørdagskvelden der han redegjør for farskapet til kong Olav. Hva vil han oppnå? Selvfølgelig en klekkelig avanse av et salg av egne bøker. Men trenger vi vite dette? At forfatteren stiller opp uten hemninger er forståelig, når han først har forsket (les: krafset) i materien. Da har han allerede bestemt seg for hva han vil påvirke verden med. Alle mediene vi omgir oss med, har også valgt å påvirke oss med dette. Hvordan kan vi påvirke til at de positive sidene i livet blir like attraktive å slå opp som de negative? Tidligere kunne vi si at det går an å slå av. Det er det som er blitt så vanskelig. Vi vil gjerne følge med i aviser og i nyhetene på TV. Det er jo oppslag/program vi skal ha med oss også, som blir sendt samtidig.

Som for eksempel TV-aksjonen HJERTEROM.
Her bør vi la oss påvirke. Gjennom aksjonen fikk vi møte mennesker som på tross av sin angst, sykdom eller plager har kjempet seg opp igjen fra tvangstankene og selvmordstankene til å ta ansvar for eget liv. Alle som ligger nede på en eller annen måte; har de alltid kunne råde over sine valg selv? Neppe. Neste gang et menneske i en ussel forfatning ber om en håndsrekning, er det kanskje vi som kan drive vår egen lille aksjon Hjerterom
”Natthjemmet”, drevet av Kirkens bymisjon, har gitt oss innblikk i hvordan mennesker uten et hjem har det. Godt vi fikk vite at det er noe som heter ”Natthjemmet” og som viste oss at slike gode tiltak virker. Vi som er foreldre eller omsorgspersoner i yrket ser hvor vanskelig oppdragelsen til et godt liv er. Vi prøver, men om vi lykkes vil tiden vise. Har vi stor nok påvirkningskraft til å være med og lede utviklingen i riktig retning? Er våre etterkommere i stand til å ta de riktige valgene? Kanskje er det noen tilfeldigheter som rår. En av ”beboerne” på Natthjemmet sa det så treffende gjennom en kjent versestrofe: ”Ingen vet og ingen kjenner den vei ditt lille barn skal gå”.

Ja, de store valgene står for døra. Det ene foregår langt fra min påvirkningskraft, og det er bra. Jeg tenker på presidentvalget i Amerika. Valgkamp er blitt en kamp om strategier, ikke så mye om hva som er godt for samfunnet.

Vi i Valdres står også over for et valg. Hva er best for befolkningen og de som forhåpentligvis skal bo her de neste hundreåra? Har våre politikere lokalt og nasjonalt kraft, vilje og klarsynthet nok til å ta de rette beslutningene? Politisk usikkerhet preger hele Norge. Jeg håper likevel at vi fortsatt skal ha tillit til våre folkevalgte og at de viser oss troverdighet i valgene de tar. Og så må vi ta med oss intelligens, kritisk sans og medmenneskelighet inn i mediene. Roosevelt har sagt: ”Gjør det du kan, med det du har, der hvor du er.”

Kommunesammenslåing eller ikke. Her som ellers må enhver bruke sin egen dømmekraft.
Så ”godt valg”; dvs. meningsmåling den 24. og 25.oktober. Du kan iallfall påvirke med din stemme i vår lille dal.