Når det lukter høst

ANGJERD ASPHOLT

Det var noe som kjentes ut som en våt og kald høstkveld på Aspholtbogsetra. Dette var riktignok i juni, men det føltes altså som høst, og høsten har alltid hatt en helt spesiell virkning på meg.

Det er noe med høsten som får tankene til å fly fritt, løsrive seg fra kropp og sinn. På en eller annen måte føler jeg meg litt klokere på høsten. Kanskje fordi jeg blir roligere og ser verden med mer fokuserte øyne.

Om våren er jeg alltid rastløs. En intens livsglede som virkeligheten ikke kan leve opp til. Om sommeren er det bare øyeblikket, uten fortid, uten fremtid.
Men høsten, den er som en alderdom. Tid for å forsone seg. Da ser jeg minnene fra fortiden og drømmene for fremtiden, holder dem i hendene og gjemmer dem. Fortiden er erkjent og tilgitt. Fremtiden er åpen. Og jeg er fortsatt levende. Det er balanse. Harmoni.
Det er som om jeg blir både større og mindre på samme tid. Større, fordi jeg rommer mer. Mindre, fordi jeg ser meg selv i et større perspektiv.

Et av høstens aller vakreste øyeblikk er den første gangen jeg kjenner lukta av vedfyring. Når kald høstluft gjør huden levende og luktene intense, og nesa er rød og fylles av akkurat denne lukten som alltid gir meg lyst til å krype inn under et pledd og se på flammene i peisen. Kanskje en armkrok med en mjuk ullgenser. Moteekspertene kan si hva de vil, men det er ingenting som er som en mann i en slitt, mjuk ullgenser når det lukter høst.

Det var forøvrig ingen armkrok der, ingen mann og ingen lengsel etter en. For en gift småbarnsmor er det luksus å være aleine. Og det var heller ikke høst, det føltes bare sånn og jeg fyret i peisen uten alt for mange hjelpemidler. Og det brant fort, det brant sakte, det sloknet, det ulmet og det gnistret i peisen på Aspholtbogsetra. Og tankene fløy sine egne veier til steder som aldri noen tanker kan fly når du sitter foran en TV. For sånn er det med flammer og sånn er det med tanker – du må holde dem levende, puste på dem, gi dem luft og rom til å bevege seg. Og forskjellige typer ved brenner forskjellig. Som forskjellige typer mennesker tenker forskjellig og lever forskjellig.

Noen brenner fort og voldsomt. Disse menneskene som har en sånn livslyst som du kan se gløde igjennom huden. Lyset fra flammene som blafrer i øynene. Lidenskapen som ikke kan stanses av deres egen hud, som om kroppen er for liten til å romme sinnet. Disse menneskene som alltid vil videre. Alltid vil mer. De trenger ingen til å puste på dem. Når de først har tatt fyr, brenner de til de er borte.
Noen brenner med små flammer helt til noe eller noen puster på dem og de blusser opp i heftige flammer, brenner lidenskapelig en stund før de igjen stilner og flammene blir små. Helt til neste gang et åndedrett eller et vindkast blåser liv i dem. Disse menneskene som har så mye liv i seg, men som alltid trenger inspirasjon for å holde flammene ved like.

Noen brenner dårlig. Flammene har problemer med å få tak i dem, men de spraker høylytt innimellom. Som en forsvarsmekanisme mot flammene. En katt som freser. De er så redde for å slokne at de aldri våger å ta fyr.
Noen ligger bare og ulmer. Du kan puste på dem og de gløder bare litt sterkere. Du kan pirke borti dem og legge dem opp ned, men de tar aldri ordentlig fyr. De brenner sakte og lenge og forutsigbart. Aldri et glimt av lidenskap. Aldri et glimt av livslyst. Bare akkurat nok glød til ikke å slokne. Som om de tyner livet lengst mulig.

Det var mangfold i peisen på Aspholtbogsetra denne kvelden, og jeg hadde ikke noe annet enn min egen pust til å holde liv i flammene.
Og nettopp det er noe av det jeg nyter med både levende flammer i peisen og med dagdrømmer; at du selv må tenne dem og holde dem i live, og at det er dine egne tanker som underholder deg mens du ser inn i flammene og i drømmene. Ingen knapp du kan skru på, ingen fjernkontroll som kan skifte kanaler etter hvordan du vil bli underholdt av andres fantasier.

Og ingen eksperter som forteller deg hva du skal mene om slitte, mjuke armkroker.