Tiden er ferskvare

ELDOR BRÅTHEN

Jeg går omkring.
Jeg tar på en og annen ting,
en gammel snadde og en lysestake.
De bringer minner fra mitt liv tilbake.

Hvis ikke en skrøpelig hukommelse lurer meg for mye, var det omtrent Arnulf Øverland slik uttrykte seg.
Vi har vært opptatt med å tømme hus med tanke på salg. Etter hvert har vi fått oss både hus og hytte, og hun som levde i rommene vi nå tømmer, har gått i møte med han som
sa: - I min fars hus er det mange rom; og trenger ingen hus her lenger.

For litt over femti år siden, ble elektrisiteten allemannseie på begge sider av Ådalsdelet som mange har skrevet litt om i det siste. Ikke så sjelden har vi det med å følges ad.
Fylkesdeler er sikkert tunge å flytte på, skrev Angjerd. Tunge, ja, men ikke umulige, verken å flytte eller å fjerne. Delesteinen som ble reist i 1928, er et klenodium og bør bevares som et minne ved allmannavegen der den står. Makter ikke det offentlige det, håper jeg inderlig at Elling & co klarer å skaffe en verdig plass på Bautahaugen.

Elektrisiteten, ja. Tidlig på 50-tallet var det svært begrenset hvor mye man kunne unne seg. Noen installerte vippe for ikke å la seg friste til unødig overforbruk. Ordet markedsføring var muligens mindre brukt enn i våre dager, men også den gang fantes det folk som ante når det var mulig å få solgt noe. En dag fikk vi besøk av en mann som solgte elektriske småartikler.
Far min lot seg forlede til å kjøpe bordlampe, ei mørkhåret jente i rødt foldeskjørt ved en hvit bjørkestamme.
- Skogsfolk er romantikere , sa Edvard Elsrud en gang. Han hadde gjerne rett i det , han Edvard. Lampa må en gang ha falt i golvet. Bjørkestammen er limt. Foldeskjørtjenta har enkelte skrammer hist og her og er vel litt umoderne, men jeg hadde ikke hjerte til å vrake henne. En blomstret skjerm av plast, som en gang virket både framtidsrettet og moteriktig, har et lite hull som vi snur inn mot veggen. Vi mennesker vil gjerne skjule det som er ”brøstfeldig”.

I hus hvor folk har bodd ei stund, er det mye interessant, for eksempel i kjelleren. Vi som lever her og nå, har mye og god mat. Likevel snakker vi om ”mors kjøttkaker” og får vann i både munn og øyne. I min mors kjellers fantes en anselig mengde tomme Norgesglass og Løveglass, disse litt gammeldagse hermetikkglassene med stor, praktisk åpning, gummiring som for all del måtte være tett, og ei klemme over lokket.
Hvis noen i dag spør meg: - Hva var så spesielt med mors kjøttkaker? er mitt svar
følgende: - Mors kjøttkaker var lagt ned og hermetisert på glass.

Maten er halve føda. Alle fjernsynsstasjoner med respekt for seg selv , har opptil flere matprogram hver uke, så sant det ikke er olympiske leker. Lekene gikk over all forventning. Det viktigste er ikke å vinne, men å delta og ta en gullmedalje mer enn svenskene.
Mat er viktig. Å ta forsvarlig vare på mat, er også viktig. For en tid siden, var det mye prat og skriving om oppbevaring og salg av kjøttvarer. Ferskvare, som ikke lenger var ferskvare, ble puttet i enkelte butikkers og restauranters frysebokser og omsatt på grensen av lov og forskrifter.

Langt fra alt kan oppbevares og brukes senere. Noe må nytes og benyttes der og da. Jeg ble visstnok født tjueførste august nittentrettiåtte på et klokkeslett jeg aldri skal få vite. Når det ender, vet bare Han som skaper livet. Det jeg vet, er at jeg ikke kan forlenge eller forskyve dette livet. Jeg kan heller ikke gjøre om ting som burde ha vært gjort annerledes. Fotballdommere og lærere må ofte ta raske avgjørelser og risikerer å velge mindre gode løsninger. Bare kommentatorer og andre utenforstående forståsegpåere har adgang til repriser og glupe løsninger i ettertid.

En av Wilhelm Mobergs gripende utvandrerromaner bærer tittelen :- Din stund på jorden. Den enkle sannhet er at vår stund på jorden, våre tilmålte døgn og minutter, er ferskvare og må nytes og nyttes som ferskvare. I vårt eget liv er vi stadig i samme situasjon som fotballdommere og lærere. Tiden består av øyeblikk, og øyeblikket kan aldri legges i Norgeslass eller fryser og brukes på en bedre måte når vi får tenkt oss om.

Carpe diem! ( Nyt dagen , før den svinner.)