Hafjell eller Slafjell?

LINE MORK

”Det er ikke så mange mennesker der”, ”reinsdyr!” , det var to av svarene i min lille markedsundersøkelse blant den oppvoksende slekt da jeg ville kartlegge Hedalsfjellas kvaliteter.

Tilfeldighetene ville at vi i vinter ikke tilbrakte all fritid i Hedalsfjella, men også var en tur på Geilo og i Hafjell. Steder kjent for vintersport, flotte løyper og alpinanlegg og alle servicetilbud vel tilrettelagt for turister.

Bevares, flott var det – og gøy var det, men minnene fra de to stedene går nesten litt i surr. Bakke ned og heis opp, gøy å prøve seg i flotte bakker noen timer - men ingen opplevelse for livet akkurat.

I parentes bemerket: Ikke et vondt ord om svensker – men det er da besynderlig at det tilsynelatende ikke skal finnes kompetent og villig norsk ungdom som ønsker jobb i lokalmiljøene? Det var i all fall langt mellom hallingdølene på Geilo.

Men så var det Slafjell da – en ting er sikkert: Har du vært der, vet du straks et det er mer enn et par bokstaver som skiller området fra Hafjell! Av forskjellige årsaker hadde jeg min første tur dit i sommer – i et flott turterreng med gode stier som ikke alle er å finne på dagens kart. Om mulig enda mer fascinerende synes jeg likevel det er vinterstid. Jeg har erfart at ”min” runde går motsatt vei av det som er mest vanlig- jeg går med klokka (og sola!). Denne retningen kan absolutt anbefales, formasjonene som møter en på toppen av bakkene opp fra Skjennungsvann, ligner ikke på noe annet jeg har sett iallfall. Gjester på hytta i vinter har etter tur blitt dratt med opp hit på ”visning” – og da var det ikke for å se på et utendørs svømmebasseng!

Det er ikke mange mennesker på Slafjell – men i påsken var det masse reinsdyr der! Vel var det litt vanskelig å kjøre ned et par bakker der dyra hadde gått, men det fine på fjellet er jo at det alltid går an å lage sin egen løype ved siden av. Møtet med hele flokken på bortimot 3000 dyr på nært hold var nesten ubeskrivelig for et bymenneske og veide opp for hvert eneste tråkk jeg krysset både på Slafjell og i fjellet for øvrig.

Bortover-skiene var ikke med til Geilo (ikke til Hafjell heller). Dermed fikk vi ikke prøvd løypene som lå der innbydende innover fjellet langs med Hallingskarven. Innbydende ikke bare for mor som nok lett lar seg friste, men også for de yngre som vanligvis ikke lar seg plage av slike fristelser. ”Dørstokk-mila” er lang, Busuvatn med glatte scooterspor enda lengre, for ikke å snakke om bakkene opp fra Hellseren til Reset. Vi er mange som stortrives på fjellski utenom oppkjørte løyper, noe Hedalsfjella gir anledning til i fullt monn. Knapt noen av oss har likevel begynt vår skikarriere på den måten. Barn trives nå engang best i løyper som gir god støtte – og når oppkjørte løyer står så høyt i kurs, er jo det et klart signal om at vi voksne også vet å sette pris på dette.

Slafjell blir ikke Hafjell selv om løypene dit opp skulle bli av en slik karakter at de frister alle som kommer til krysset ved Moltefjell til å ta en ekstra runde. Hedalen blir heller ikke Geilo om en hytteeier eller to til skulle la seg friste opp til dette flotte området. Vi får bare enda større glede av Slafjell og andre fjell, samt et par til å hilse på i løypa – og på butikken. Det gleder jeg meg til, for som kjent: Delt glede er dobbelt glede!