t



Publisert:  10.11.06

 

 

Å sanse Toscana

ANGJERD ASPHOLT

Jeg skal si det som det er: Vi har vært tre uker i Italia uten å være i et eneste museum, et eneste slott eller en eneste borg. Vi var innom en tilfeldig katedral, et par små kirker som dukket opp langs veien og i ruinen av et kloster. Det var det vi fikk med oss av historiske severdigheter. Til gjengjeld har vi utforsket svært så mange ”gelateriaer” og spist mer italiensk is enn man skulle tro var mulig i løpet av tre uker.

Vi har spist is på Campo i Siena, vi har spist is i den meget sjarmerende hovedgata Via Fillungo i Lucca, vi har spist is foran det skjeve tårn i Pisa, vi har spist is i Castellina in Chianti og vi har gjentatte ganger spist is, som vi kjøpte av en frodig dame med en misunnelsesverdig utringning, på torget i en liten landsby ved navn Castelnuovo Berardenga.
Og jeg må bare få si at Henning Olsen er en amatør.

Vi leide et tradisjonelt toscansk steinhus på landsbygda i Chianti-distriktet, et område som er mest kjent for sin vin, sin olivenolje og sine store åkre med solsikker. Det var dessverre ikke den rette årstiden til at vi fikk oppleve solsikkene og vinrankene så også en tanke tørre ut på denne tiden. Men; den italienske våren var på inntog, sansene åpne og kroppen akkurat passe bedagelig til å skli inn i rytmen av Toscanas hvilepuls.

Å sanse Toscana – jeg kunne ha skrevet om smaken og lukten av de lokale vinene, olivenoljene, middagsrettene, ostene, bakverkene, følelsen av å våkne til fuglekvitring etter en lang vinter i Norge eller om nattens lyder med hundeul og noe vi aldri fant ut av om var en ugle eller noe annet. Alt det ville vært verd å skrive om. Men vi dro sammen med to små frøkner som uansett er totalt overlegne når det gjelder det å sanse.

Det er på ingen måte løgn at italienere elsker barn. Familiens yngste, som er tre år, rimelig lite sjenert og attpåtil blondine, fikk kontakt med de aller fleste innen en radius på ca 50 meter. Barn har i tillegg den fordelen at det verbale språket er ganske uvesentlig, de har tross alt mye til felles med italienere når det gjelder kroppsspråk. Mens jeg ikke fikk med meg stort mer av dialogen enn ”ciao”, ”bambina”, ”bella” og ”ciao”, så den lille blondinen ut til å ha forstått hvert ord, og tar uansett innholdet i alle komplimentene som verdens største selvfølge.
Å være tre år og å spise italiensk is mens man mottar komplimenter som man aldri har vært i tvil om at er sanne, må være noe av det lykkeligste man kan oppleve.

Vi var fast bestemt på at denne ferieturen ikke skulle bli en masete jakt på severdigheter. Men det var én severdighet vi bare måtte se, for man kan aldri vite når muligheten plutselig er borte og det skjeve tårnet i Pisa er historie. Vi var tydeligvis ikke de eneste som ønsket å se Det skjeve tårn, for området var ganske folksomt med mennesker fra alle verdenshjørner.

Og Pisanerne veit tydeligvis å benytte seg av verdien i tårnet sitt, for salgsbodene sto tett i tett langs kanten av Campo dei Miracoli (Mirakelmarken) som inneholder Duomo (katedralen), Battistero (Baptisteriet), Camposanto (en gravlund) og Kampanilen, bedre kjent som Det skjeve tårn.

Inne på dette området kom vi også over turens eneste tilfelle av de mindre sjarmerende toalettene som består av et hull i gulvet og som bærer tydelig preg av at ikke alle er like treffsikre. Rett på utsiden av området var det en del ekstremt innpåslitne selgere som var sleipe nok til å gi bort ”gaver” til barna, for så å kreve betaling av foreldrene.
Men den italienske isen smakte godt også her, sola skinte og Det skjeve tårn var omtrent akkurat så skjevt som vi hadde sett for oss.
Vi valgte å tro på reisehåndboken da den fortalte at det ikke var stort å se i Pisa utenfor Campo dei Miracoli. Så etter å ha sett det vi ville se, spist isen og krangla med noen selgere, satt vi oss i bilen og kjørte videre til nabobyen, Lucca.
Lucca er en fantastisk sjarmerende by. Du kan gå igjennom sentrum på ca 20 minutter (da regner jeg uten barn), men du kan også ta runden rundt byen oppe på vollgravene (ca 4 km). Sentrum er for det meste bilfritt, av den enkle grunn at de fleste gatene er for trange til at en bil kan komme fram.

Motorveiene i Italia var imponerende effektive. Men bortsett fra turen til og fra flyplassen prøvde vi å holde oss mest mulig til landeveier, helst de minste vi fant, for å oppleve de mer øde områdene av Toscanas landskap.

Landeveiene var absolutt en hedøling verdig; smale, svingete, bratte bakker og dårlig asfalt. Kom man seg opp i høyden kunne man tilogmed komme over det, for oss hedølinger, meget kjente fenomenet ”tælahiv”.
Kjøring i landsbyer og byer var ofte litt forvirrende, gatene så ut til å være en kombinasjon av bilvei og gågate, for ikke å snakke om smale. Men med litt tålmodighet og pusteteknikk, gikk det i grunnen helt greit. Parkeringsplasser kunne være et problem, men det så ut til at man egentlig kunne stå parkert hvor som helst hvis man bare lot nødblinken stå på.
Vel og merke, så lenge man ikke forsøkte å parkere på torget på markedsdagen. For da sto gjerne politiet og passet på.

Markeder var et vanlig syn, både i landsbyer og større byer. Her fant man tørrfisk, kjøtt, oster, frukt, grønnsaker, blomster, klær, sko og store mengder godt, gammeldags juggel. Og med barn på slep, eller rettere sagt barn med foreldre på slep, ble det definitivt sistnevnte varegruppe som fikk mest oppmerksomhet. En fem år gammel jente synes forsåvidt ikke det er så nøye hva en ”dings” kan brukes til, bare den ”blinker”, det vil si; glitrer.

Siena var nok det stedet der det glitret aller mest i barneøyne i løpet av turen. Her hadde vi også vårt eneste katedral-besøk. Men ungene var i grunnen mer imponert over at Siena hadde en karusell og en ”svaneborg”, enn at den hadde en stor katedral. For da ikke å snakke om Campo.


Campo er en stor plass i hjertet av Siena. Plassen er omgitt av cafeér, restauranter og ”gelateriaer”. Hvis en treåring og en femåring har noen forestilling om himmelen, tror jeg dette må være det nærmeste de har kommet en jordisk utgave. Slik så det i hvert fall ut på ansiktsuttrykkene deres. En fontene til å kaste ønskemynter i og en stor plass full av mennesker som satt henslengt på bakken og så ut til å ha all verdens tid. De hadde i hvert fall tid til å beundre to barn med store deler av ansiktet dekorert med is og som snublet i mennesker mens de henrykt løp etter duer. Og det er utrolig hvor mye glede det ligger i å få oppmerksomhet fra en hel plass full av folk.
Da en femåring ønsker seg ganske mye og en treåring bommer ganske mye, gikk fontenen hardt utover småmyntene. Og man skal jo ikke fortelle høyt hva man har ønsket seg, men sannsynligvis ligger det igjen mange ønsker om ”blinkende dingser” i fontenen på Campo.

Er man derimot så heldig å være tre år er det egentlig ikke så nøye om man bommer, for det trengs ikke så mange dingser, verken blinkende eller andre, for å skape et helt univers.


To klesklyper var hennes faste følgesvenner på hele turen. Den ene var en vov-vov, den bjeffet med grov røst. Den andre var en bjeffert, den bjeffet med lys pipestemme. De hadde hver sin helt særegne stemme og helt klart to vidt forskjellige personligheter. Dessuten fikk hun en hårbøyle, den viste seg til vår store overraskelse å kunne snakke og var forøvrig veldig glad i å synge med en stemme som hørtes ut som en pubertetsutgave av Ole Paus.

Dessverre led hårbøylen en tragisk skjebne da den knakk kjeven allerede etter to dager med intens underholdning.


Nettsideansvar: Arne Heimestøl |