Er Gunnar Stålsett (og Rosemarie Køhn) ei ulykke?

 ELDOR BRÅTEN

Det er midt på vinteren, og jeg er fristet til å skrive om noe som lite aktuelt på denne årstid. I tillegg kommer det faktum at jeg har lite greie på det jeg har tenkt å skrive om. Jeg vil skrive om sauer og sauleiting.

Noe av det jeg vet om temaet, er at sauer har en tendens til å blande seg med hverandre. Den som vil samle sauer, må ta en viss risiko. Han må risikere å ta inn i innhegninga sauer som muligens ikke hører til der. Gjør han ikke det, risikerer han at noen av de som skulle ha vært samlet inn, blir gående ute i marka.

Enda større blir ansvaret dersom sauene ikke er hans egne. La oss si at den som har fått i oppdrag å samle sauene, er innleid til denne jobben. Har tjeneren på bondens vegne rett til å stenge ute dyr som ønsker å ta i mot det eieren har å gi og tjene han på den måte de evner?

Jeg sier ikke dermed at tjenerens rolle er uproblematisk. Jeg sier at tjenerens rolle muligens er mindre problematisk enn mange tjenere, ut fra sine forestillinger, mener at den er.

Tjenerens rolle er å overlate den endelige avgjørelse til han som har rett til å ta den. Kanskje eieren rett og slett godtar sauene sine slik de er, uten å sende dem til dyrlegen eller forsøke å gjøre dem ”friske” på annen måte?

En gang for lenge, lenge, lenge siden, på lærerskolen, ble jeg slått til ridder av ”Den lure revs orden” og utnevnt til ”Fox minor.” (Den grommeste ordenen het ”Fox major” og var forbeholdt rektor og noen få andre.) Begrunnelsen var at jeg hadde jobba litt i studentlaget, og belønninga var bl.a. rett til å gå i innerste ring rundt juletreet.

Om sauer og gjetere regner den innerste kvea for gjevest, vet jeg ikke. Noen ganger kan det virke sånn. Lenge var det en utbredt oppfatning at søyer ikke hørte til i den innerste kvea. Den gang udiskutable regler for sauehold sa at slik måtte det være.

”Tida leger alle sår”, sier et gammelt ordtak. Jeg vet ikke om det er sant, men jeg tror at tida, med litt hjelp fra oss, har evnen til å gjøre ”umulige” ting mulige.
Det var en gang noen søyer som begynte å breke om sine rettigheter. Etter hvert fant sauer, av begge kjønn, ut at brekinga var berettiget. Fremdeles er det få søyer i den aller innerste kvea, men de fleste som studerer sauehold, er langt på vei villig til å akseptere at også søyer har rett.

Søyer er ingen minoritet. Minoriteter er lettere å stenge ute. Minoriteter er lettere å diskriminere. Jeg tror Arnulf Øverland var langt fra å definere seg selv som kristen. Likevel brukte han , mer enn de fleste andre, Bibelen som grunnlag for sin diktning, og han formulerte bl.a. dette budskapet: ”Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.”

” Står det ikke i Bibelen, så burde det ha stått der!” sa Hønse-Lovisa eller Berte Skrukkefyllhaugen , eller muligens begge. Det kan være det samme. De var bra kvinnfolk begge to.

Minoriteters rettmessige kamp blir ofte møtt med likegyldighet eller direkte motstand. Noen makter kampen. Andre makter den ikke. Det er til skade for minoriteten , og det er til skade for fellesskapet. Det har blitt sagt at fellesskap uten plass for minoriteter ikke er et helt fellesskap. Jeg er litt enig med Gunnar Stålsett i så måte.

Det er på tide å avslutte. Men først bør jeg vel skrive litt som henger sånn noenlunde i hop med overskrifta.  Jeg er glad i trær. Den norske folkekirke kan sammenlignes med et tre, et tre som tåler mye, men likevel bør passes på. Gjennom tidene har den tålt mye. Den har tålt ledere som har vært mer opptatt av å stenge dører enn å åpne dem. Heldigvis er Kirka noe langt mer enn sine ledere, men også de kommer , om enn litt nølende, i takt med den kjærlige Herre og det skrøpelige folk Kirka skal tjene. ----- Trur eg.