Ekstremsport
ANGJERD ASPHOLT
Jeg
forstår ikke hvorfor mennesker har behov for å kaste seg utfor stup og
bygninger med en eller annen mer eller mindre sikker festeanordning på
ryggen. Eller sette utfor fossefall med et plastikkhylster tredd rundt
kroppen. Eller hva annet man nå kan finne på å gjøre for å få litt
mestringsfølelse og intens spenning i livet.
For meg er det definitivt nok å leve.
Og om man skulle synes at det i seg selv å leve ikke er faretruende og
utfordrende nok, så er mitt forslag å prøve og leve sammen med et annet
menneske. Det er en utfordring. Risikoen for fritt fall fra ekteskapet
er på ca 50%, altså langt høyere enn ved bruk av fallskjerm, strikk
eller klatreutstyr. Hvor langt man faller og hvor store skadene blir,
kommer selvfølgelig an på hvor høyt man hadde satset.
Dette kaller jeg ekstremsport.
Det er ingen hemmelighet at jeg selv er blant de som har vært i fritt
fall i det senere. Jeg har også alltid vært blant de som har satset
høyt, falt langt og landet hardt. Det er å betrakte som et
personlighetstrekk. Man kan få et og annet sprøtt adrenalinkick under
fallet, men mesteparten av tiden er det bare skremmende. Man ser bakken
nærme seg fortere og fortere, og man veit landingen må komme, bare ikke
hvor den blir og på hvilken grunn.
Vi mennesker er egentlig ganske rare. Det er tross alt få av oss som
våger å hoppe i fallskjerm eller strikk, sjøl om sjansene for at det
skal gå galt er utrolig små. Gifte oss, derimot, det tør vi. Mange
bekymrer seg for at ungdommen leser for lite skjønnlitteratur, men mon
tro om det de egentlig leser for lite av, er statistikk? Sjansene for å
bli skilt er på 50%, sjansene for samlivsbrudd ved samboerskap er enda
større. Det er ekstremt dårlige odds. Og allikevel tror vi at; ”neida,
det skjer ikke oss”.
Og der tror jeg den første steinen begynner å rase. Det kan skje nettopp
oss. Hvis man sørger for å aldri glemme det, kanskje man tar litt bedre
vare på det man har. Men, jeg skal ikke gi samlivsråd. Jeg er neppe å
regne som skolert for det.
Men det var det her med å lande. Når man igjen har bakkekontakt og kan
betrakte skadene. Og når man da får øye på det mennesket man falt sammen
med, som har falt like langt som en selv og er den eneste som egentlig
veit hvor høyt man hadde satset, hvor lang veien hadde vært og hvor
tungt man har falt. Og man ikke har noe mer å miste ovenfor hverandre.
Bare sannheten er igjen.
Om fallskjermen ikke løser seg ut første gang man hopper, hopper man da
igjen?
Det er kanskje galskap. Men vi reiser noen uker til Toscana for å samle
mot og krefter. Og for å finne igjen håpet for ekstremsportens framtid.
Her snakker vi om å se angsten i hvitøyet.
Strikkhopping er for pyser.
|