Det er typisk norsk å være god!

MAGNE RUUD

Så er det over. Eventyret om kjappe og fightervillige håndballspillere. Norske nordmenn fra Norge. Ingen av dem spiller i Norge, riktignok, men det betyr ingenting så lenge de heter Hagen, Ege og Kjelling.

Og så treneren da, som med heilnorske gloser lar dommerne få det glatte lag. Reporterne i radio og TV går av skafta, og i full ekstase tilbyr akrobatene giftemål og ekteseng, uavhengig av kjønn. Alle møter må være avslutta i god tid før klokken 20.15. Godstolen skal inntas for å studere dagens strategier.

Flat sekser, fem en, kontringer, strekspillere, flyvere og undertallsspill. Alt stemmer perfekt. Stratgiene virker, og søta bror får juling. Det var det viktigste av alt. Søta bror fikk juling! Alt annet er uvesentlig. Vi har gitt svenskene den største lærepengen på 100 år. Vi sendte dem hjem,- uplassert. Og så i året da vi skal feire unionsoppløsningen. Makan!

Det er bare en kamp igjen før vi er i semi’n. Kampen mot det siestaelskende folket i Spania. Småvokste og late. De vil aldri komme ”hjem” i tide.
Men, de andalusiske slettene var saumfart for 2 meter lange, og 120 kilo tung brøleaper som det ikke var mulig å rikke på. Skyte kunne de også. Jævla!
Reporterne blir stillefarne, nærmest ikke tilstedeværende.

Vi tapte! Ikke bare tapte vi kampen, men også ære og berømmelse. TV- overføringa er slutt, og i samme øyeblikk kommer plakaten opp. Sendinga ble presentert av ”SPAR-mat”. Jeg skal vokte meg vel for å oppsøke en slik drittforretning som SPAR-mat. Tenk å bruke hundretusener av reklamekroner på no slikt.-