Meningen med livet
– og kampen om barnehageplassene

ANGJERD ASPHOLT

Det er en velkjent historie. Krangel i barnehagen som ender med å angripe hverandres såreste punkter, hverandres aller ømmeste tær, eller som i Karius og Baktus; slå et sted der man veit det gjør ekstra vondt:

”Pappa´n min er sterkere enn pappa´n din!”

Barn har behov for å finne sin plass på den sosiale rangstigen, bekrefte sin egen identitet og for å lære seg hvordan man forholder seg til andre mennesker. Det er helt forståelig det. Livet er, eller bør være, en livslang læringsprosess.

Men hva lærer vi egentlig?

Vi blir tenåringer. Hormonene raser i kroppen, identitetskrisene florerer og behovet for bekreftelse på egen person blir sterkere enn noensinne. Pappa-skryt er blitt tabu, men nye statussymboler og ømme tær er kommet inn i bildet. Vi konkurrerer fortsatt; om utseende, det motsatte kjønn, hvem som har den ”råeste” mopeden, hvem som har de beste (eller de dårligste – det er egentlig ikke så nøye) karakterene osv.

Så blir vi såkalte unge voksne. Vi er under utdanning, eller under mangel på sådan. Vi velger retning. Hva skal vi konkurrere om og hvem skal vi konkurrere med? Vi grupperer oss.

I voksen alder har vi funnet vår plass.

Først og fremst har vi samfunnets ”vinnere”. De har svær enebolig på en eller annen vestkant, dyre biler, god utdannelse, feit årslønn og i det hele tatt en blankpolert fasade der selv familiens yngste medlemmer betraktes som statussymboler (”Mine barn er penere/mer vellykkede/har bedre karakterer enn dine barn!”). Det er ikke så nøye hvem disse menneskene er, hva de står for eller om de trives med livet sitt, bare de er mer vellykkede enn naboen eller kollegaen. Konkurranseinstinktet fra barnehagen er fortsatt inntakt.

Men vi har også motsetningen; idealistene. De som er opptatt av ”ekte verdier”; miljø, u-hjelp, dyrevern osv. De bor ofte på byens østkant eller på bygda. Bymenneskene kjører kollektivt. Og om damene i det hele tatt bruker skjønnhetsprodukter, handler de dem på bodyshop. De har av prinsipp ingen statussymboler (det vil si, er ikke egentlig også bodyshop-produkter statussymboler? – det spørs jo bare hvilken status man ønsker å ha). Disse menneskene har faktisk tenkt litt på hvordan de ønsker å leve livet sitt. Men finner vi ikke konkurransen også her? Er det ikke litt stas å være enda litt mer idealistisk enn naboen?

Jeg tror vi finner det i alle miljøer: På arbeidsplasser, i nabolag, vennegjenger, kirkesamfunn, idrettsmiljøer, slankegrupper, MC-klubber, kunstnermiljøer – alle steder der mennesker som har et eller annet til felles (les; har noe å konkurrere om) møtes: Ønsket om å være mer eller å ha mer av noe enn de andre.

Være penere, flinkere, særere, rikere, fattigere, mer åndelig, mer ateistisk, fornuftigere, mer kunstnerisk, slankere, mer individualistisk, mer sosial, frekkere, prektigere, mer spesiell, mer normal, sunnere, morsommere, snillere, slemmere...

Mulighetene er mange for hva forvokste unger kan konkurrere om for å få plass i den barnehagen de ønsker seg til.

Mitt personlige mareritt er venninnegjenger bestående av ”snille piker”. Ingen har, i mine øyne, en mer ondsinna konkurranseform enn dem. De snille pikene har en egen evne til å finne alle hverandres aller ømmeste tær, for så å
tråkke på dem på en så utspekulert måte at offeret ikke engang forstår hva eller hvem som forårsaket smerten.

Da er kameratgjenger ofte greiere. Konkurransen er mer synlig og hørbar – man kan som regel forstå hva det dreier seg om. Men jeg har allikevel ofte lurt på hvorfor ikke medlemmene i enkelte guttegjenger bare kan dra ned buksene og måle hvem som har lengst, – så de kan bli ferdige med det og komme seg videre.

Jeg har faktisk full forståelse for at vi har behov for å stadfeste egen identitet, men hvorfor må vi sette identiteten vår opp mot andres? Er det ikke nok å være det vi er, hvorfor må vi absolutt være det mer enn noen? Det er som om vi alle, i større eller mindre grad, trenger å presse noen andre ned for å kunne hevde oss sjøl. Og det eneste vi oppnår med det er å begrense både oss sjøl og menneskene vi omgir oss med.

Det er ikke mye jeg er sikker på her i livet, men jeg er ganske sikker på at vi alle skal dø. Jeg veit jo egentlig ingenting verken om å være døende eller gammel. Jeg bare antar at det er naturlig mot slutten av livet å stille seg spørsmålene: Hva brukte jeg livet mitt til og hva var meningen med det?

”Pappa´n min er sterkere enn pappa´n din!” ?

Jeg veit heller ingenting om hva som skjer, eller ikke skjer, etter døden. Men jeg tviler på at vi får med oss verken tittel, statussymboler, visakort, utseende eller vår sosiale status. Sannsynligvis får vi ikke engang med oss naboen.

Skjønt, personlig har jeg et aldri så lite håp om å få med meg kamera, penn & papir, noen CD´er, André Bjerkes samlede dikt...

...og et rødt miniskjørt.