” Der bekka syng…”Eit spell frå Vassfartrakten

TEKST. SIGRID HAUGEN
FOTO: ARNE G. PERLESTENBAKKEN OG ARNE HEIMESTØL

Spelet er skrevet av Gudbjørg Fønhus Stensrud.

”Det hvisker fra de gamle tuftene i Vassfardalen. Hvisker om levde liv. Om sorger og gleder. Dette er en ensom dal, som skapte særegne mennesker.
Vi vet en god del om dem, men langt fra alt. Så får vi heller la fantasien spille og lage tenkte bilder om mennesker og hendelser.
Kanskje var det omtrent slik, kanskje ikke…
”Der bekka syng…” er et forsøk på å gå de samme stiene som vassfaringene gikk.
Og gjennom hele historien slår vi følge med ei lita, men sterk kvinne, Berte Skrukkefyllhaugen”.

Slik ble Vassfarspelet introdusert, og Berte, i Ann Kristin Skogstads skikkelse, kom til syne i skogkanten, bærende på en tung svolk med lauvkjerver.
Berte: ”Næmen, heiskle så my folk det va her da!Å e det de vil da? Så mange ha je nå aldri sett på Vassfarplassen før! Nei, je har itte sett på måken.. Åffer sitt de der og koper? Har de alder sett ein vassfaring før, ell? Å nei, de veit nok itte my om Vassfaret de som sitt der!
Men det veit je! For je har vøri her støtt, je. Sjela mi og tanka mine har vøri og vil vara her i dal’n .Ei tid kunne de sjå meg som Berte. Je budde i ei lita stuggu på Skrukkefyllhaugen søpå her. Nå e det lenge sea no’n har sett meg, men je e nå her lell,je da !Om de itte ser meg.
Men vil de veta no om Vassfaret, så kan je nå fortelja dekka både eitt og anna, je. Je kan laga no’n bilder for dekka, messom. Frå tida før alle dessa turista og fottografa og forfattera bynte å tråkå inni her. Da va det mest berre hedølinger da, og ein og a’n halling.Som hadde skikkelige ærend – og itte berre satt der og glante, slek som dekka.
Men nå må je heimatt te kyra mi med denna lauvkjerven. Så får de sjå godt etter, da. Håss det va for lenge, lenge sea. Da folk hadde likere ting å ta seg te enn å sitta slik som de gjer! Je kjem att seinere ,je.”

I neste scene møter vi Gul og Hallstein, spilt av Roar Myrvang og Øyvind Jordet, i kølgropa.

Vi er kommer til 1773 og møter de første oppsitterne på Vassfarplassen, Knut og Gro, spilt av Eldor Bråthen og Kjellaug Kjensrud. De drar på åra, har ingen barn, og er glad for å få hjelp av Gudbrand og Sigrid fra Ølmhusplassen (Arnstein Kjensrud og Kjersti Grytnes Jordet).

”Forholdet mellom Knut Embreksen og Gudbrand Mikjelsen var ikke det beste”, i følge Jon Ola Gjermundsen: Gard og bygd i Sør-Aurdal, b D. ”I en sak som kom opp på sommertinget i 1785, beskyldte Knut Gudbrand for å ha tatt ei ku.” Videre: ”Gudbrands forhold til de to kvinnene skulle bli dramatisk. Gudbjørg, som var langt yngre enn Siri, kom til Vassfarplassen som tjenestejente mot slutten av 1780-åra. Med Gudbrand fikk hun barn, det første våren 1789. Da Siri døde under påfallende omstendigheter før jul i 1781, ble det rettssak.”
Dramatikken rundt disse hendelsene ble levende framstilt i det neste tablået. Geir Øverby og Ragnar Garli framstilte lensmannen og medhjelperen hans, mens Torunn Fossholm spilte Gubjør. Andre roller hadde Olaf Ødegaard og Roar Myrvang.

Rundt 1850 var det ”Vassfarloven” som gjaldt, det fikk de merke, både hedølinger og hallinger som kom for nær vassfaringes fiskeplasser og andre enemerker.
Mer dramatikk utspilles, og vi møter
Hallgrim Olsonheimen (Edvin Fossholm), hedølingene Per Bruskerud (Arnstein Kjensrud) og Stor-Ola Vestrom (Ragnar Garli), og Beret, kjerring på Vassfarplassen (Mari-Ann Klemmetsrud).

Lengst nord i Vassfaret, ved Strøstjernet, bodde i 1850-åra den navngjetne spillemannen ”Amund ved Kjennet”. Her var det årlige sommerdanser der hallinger og hedølinger møttes, og både slossing og romanser hørte med.
I scena herfra møter vi Trygve Bolstad som Amund, og Kjersti Jordet og Edvin Fosshom som det forelska paret.

I neste tablå er vi kommet til 1944, og vi blir vitne til et fallskjermslipp i Vassfaret.
Vi møter både kaptein og løytnant (Roar Myrvang og Vegard Lie) og noen av fallskjermsoldatene (Arnstein Kjensrud, Ragnar Garli, Jostein Lie, Tor Anders Perlestenbakken og Gunnar Haugen).

Vi er kommet til siste halvdel av 1900-tallet, og forfatterne inntar Vassfaret.
Vi møter både Mikkjel Fønhus, Edvard Elsrud og Per Hohle, spilt av Edvin Fossholm, Olaf Ødegaard og Øyvind Jordet.

Berte leder oss gjennom hele spelet, og slik møter vi henne for siste gang:

”Je har tenkt je ska gå att je, nå. Egentlig har je kvilt på kjørkegard’n i Flå i mange år, men je e nå her lell, je da. For je e sjølve Vassfarsjela, den som så mange har lyst te å oppleva. Vassfarsjela ligg over vatna og fjella. Den kryp inn i dei mørke skoghøla, den kvisker te oss frå gamle tufter, der dei gamle vassfaringa vart fødde, strevde og sleit og drog dei siste andedraga. Det e vørte ei ny Vassfarlov, men den er det dei høge herra som har bestemt,og itte han Gudbrand som budde her. Vassfarsjela ligg i solglitteret på Strøen, i skøddeflaka under Nevlingkøllen og i susen frå Aurdalsføssa.
Nå går je og det kan bli lenge før du ser meg att. Men sjela mi ligg att her. Den milde, den harde og sterke vassfarsjela…. ”

Også andre leda oss gjennom spelet.:
Kirsten Greaker Heimstøl bandt mange av scenene sammen med nydelig fløytespill, det samme gjorde Trygve og Torunn Bolstad på fele og langeleik.
Lise Marie Nordby og Mari Ann Klemmetsrud sang innledningen til ”Der villmarka suser” til Geirr Tveits melodi.
Og ikke å forglemme, ungene fra Fossekallen i forrykende trolldans:
Stine, Gunhild, Olaug, Kjersti, Hege, Vilde, Kristin.

Anita Berg hadde ansvaret for sminka, og Gunn Kjensrud var instruktør for det hele.

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |