Preken

Hedalen Stavkirke, 29. mai 2005 i anledning 100 års markeringen av Unionsoppløsningen. Prekentekst Matt 16.13-18

Peters bekjennelse
13 Da Jesus kom til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han disiplene: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» 14 De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» 15 «Og dere,» spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» 16 Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» 17 Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. 18 Og det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.

Først: Det var ikke jeg som skulle vært her. Biskop Rose har måttet reise utenlands. Da er det min lodd og min jobb å være fungerende. Når dere nå først har svelget skuffelsen, må jeg få lov å si på egne vegne, at det er veldig hyggelig å være her igjen. Jeg sto på samme prekestol på 100årsjubileet til Bautahaugen – i 2002. Det var en flott opplevelse å dele den dagen med dere. . Og derfor er det med glede jeg er her igjen: Nå på hundre årsfesten for Norge som selvstendig nasjon. Og ærede Hedøler – jeg er selvsagt klar over hvilket hundreårsjubileum som kom først.
Faktorenes orden er ikke alltid likegyldige…..

Nå må det med rette sies at Norge som nasjon er eldre, mye eldre enn de hundre selvstendige år Selvbevisstheten, nasjonalbevisstheten, vår nasjonale selvfølelse, trekker seg hundrer av år tilbake. Her i landstykket mot de nordligste utposter har slekter levd og strevd og bygget og bodd, og vi har kultivert og sådd, slekter har fulgt slekter. Det har ikke alltid vært lett – det har ikke engang vært plass bestandig, Bautahaugen forteller om livberging og slit for føda, og om utferd og utflytting, Det er fedrenes historier så vi kan forstå og begripe og fatte og skjønne hvem vi er , vi nordboere.

Det er vel derfor vi er her også , i Hedalen vakre kirke, her sitter historien i veggene, Ånden driver sin stille påvirkning. Vi kjenner samhørighet og tilhørighet. Dette er oss, vår sammenheng, våre røtter. Fra dette jordsmonn suger vi identitet og liv.

Biskop Øystein Larsen fortalte følgende episode fra bispegården i Sør Hålogaland. Den ligger helt nede ved fjæra oppe i Bodø. Hans barnebarn var nede ved sjøen og lekte sammen med moren sin da han fant en praktfull fargerik kråkebolle. Han ville sporenstreks vise den til bestefar. Men dere vet hvordan mødre kan være noen ganger: de benytter anledning til å fortelle om livets alvor. Og guttepjokken fikk der og da beskjed om det triste faktum at kråkebolla egentlig var død. Derfor var den nå skylt i land , men egentlig så var det liv inne i bolla så den kunne kravle omkring på bunnen der den hørte hjemme.
Gutten var utålmodig . De var jo så flott og den skulle vises til bestefar. Han løp inn , stoppet rett foran bestefar, stotret litt og sa: Se her, se så fin, så la han alvorlig til: kråka er død, det er bare bolla igjen.

Historien har et poeng. Et vakkert og flott ytre sier lite om det inni. Det vakre ytre kan like gjerne romme tomhet som liv.

Å feire jubileer handler om å se bakover. Vi ser bakover for å sjekk kursen. Vi ser bakover for å se etter oss selv. Vi feirer jubileer for å kjenne etter om våre røtter enda suger næring. Er det liv i kråkebolla, eller er vår tid og vårt samfunn og våre liv som fargerikt skall som føres med tidens bølger og vind.

Det er selvsagt verdt å stille spørsmålet. Det er mye poeng i å kjenne etter, sjekke ut, ta en statusrapport.

Dagens evangelium, fortellingen om Peter som ser Jesus foran seg, er en fortelling om grunnverdier. Peter er hele kristenhetens og den kristne kulturarvens røst: Han er kirkens og vår røst : ”Du Jesus er messias, du er Guds synlige virke Du Jesus er Ånd fra det høye, du Jesus er Guds åpenbaring, Guds sønn, Guds nærvær.”

Og Peter ser og setter ord på det han ser. Det er større enn ham selv: det er mer enn han kan begripe. Det handler om en verden som han ikke kan samle i matematiske formeler , eller med fornuftens og logikkens fine verktøy. Dette er mer enn din og min begrensede verden: Så får også Peter høre det umiddelbart: Det der Peter, det er innsikt fra det høye! Den troen er det livskraft i. Den troen er en gave, en livsstrøm du ikke engang selv rår over.
I den trua som Peter bekjenner, det er den trua vi har arvet og som vi har fått, som vi er døpt inn i. Den troen setter retning og utfordrer. Jesus sa det selv i en annen sammenheng, ” Jeg er veien sannheten og livet”. Jeg er lyset sa han. Jeg er døren sa han. Døren til hva? Døren til en evig livpuls. Døren til store visjoner, døren til skjønnhet, døren til tro, håp og kjærlighet.

Et jubileum, en markering av ett hundre år som selvstendig nasjon, er ikke en tom markering av et tall. Det er en dårlig bruk av en gylden anledning.

Det hender vel at noen og enhver, i alle fall har jeg, gått innom legen og sjekket om hjertet er OK. Om det slår, om det er Ok med maskineriet.
På samme måte bør vi vel sjekke nå og da, - og særlig ved jubileer - , hvordan er det livsverdiene , strømmer de fritt slik de skal, er kanalene åpne, er det enda saft og kraft i livsrytmen? Eller har vi stengt viktige dører og lukket til kanaler.

I uken som gikk vedtok et flertall i Oslo bystyre at man ville ta bort KRL faget fra skolen. Kristendomskunnskap og Religionskunnskap skulle erstattes av etikk og filosofi.
Vi må da være moderne, må vi ikke?

Tro og kristendomskunnskap , Gud og himmel, Jesu ord som grunnlag og fundament – hører det ikke egentlig de gamle til? Eller er det snakk om verdier vi har bygget gård og bygd på, og som har gitt oss vidsyn som har nedfelt seg som hvitt og blått kors i flagget, en tro og en visjon som har gitt folk og nasjon retning og holdning.
Handler det ikke egentlig om å ha en ide , en fast klippe å bygge mitt liv og mitt hus på?

Å tiden er så annerledes nå. Vi er multikulturelle, multireligiøse og mer individuelle nå enn før. Hva vi tuftet samfunn på for hundre år siden må selvsagt kunne være modent for endring….Verden er større , vår tid er annerledes enn da vi tok ut skilsmisse med Sverige.
Og salige Peter, det er jo lang bak i oldtiden at han så livets Herre i øynene….

Nåvel – tiden er forskjellig – men er jeg og du – er mennesket forskjellig, annerledes,
…eller er vi det samme, skjøre , søkende , skapte, vidunderlige Guds elskede barn , som aldri er hele mennesker uten at Guds Ånd fletter seg med vår ånd, og får ha bolig i våre liv , og får gi dimensjoner som tro, håp og kjærlighet til oss.
Er det ikke først da at vi har våre hus fundamentert på fjell.

Og en gutt kom løpende inn til bestefar og ropte , morfar se- og viste frem kråkebolla. Se kråka er død, det er bare bolla igjen.
Hvilken tragedie for en stakkars kråkebolle…….

Ole Elias Holck
Fung. biskop

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |