Det våres under Bruskerudfjellet

KARI HALLDIS BRENDEN

Fortsatt ligger det igjen en og annen snøklatt i dalsøkk og ellers der sola har vanskelig for å komme til, men de skrumper inn for hver dag, tross lav nattetemperatur.
 Det er ennå ikke mye grønt å se, men går en litt nært inn på lauvtrærne, er greinene fulle av bristeferdige knopper. Om kort tid vil vi se lauvskogen innhyllet i et slør av lysegrønt. Vi er inne i en etterlengtet årstid, fulle av forventninger til det som ligger foran oss.

Det er ingen tvil om at våren er kommet, og alle vårtegn registreres med glede. Hestehoven liver opp i veiskråninger, og de langveisfarende fuglene er tilbake. De både høres og sees. Ved Bruskerudtjernet er det årvisse traneparet på plass og i gang med å ordne opp med rugeplassen fra i fjor. Stolte og høyreiste spankulerer de rundt i dette området som de har valgt ut som sitt sommerparadis.

Nå gjelder det å få raket og ryddet vekk gammelt lauv og kvister slik at graset får fritt spillerom. Selv om plener og marker fortsatt er brune og triste, ligger spirene der og venter på sol og varme for å kunne skyte i været. Før jeg begynner å rake ser alt ut til å være dødt, men riva må brukes med forsiktighet i bed og rundt busker. Det er ikke alltid lett å huske hva som var der i fjor.

Plutselig dukker det fram en litt forpjusket blåveistue ved foten av lønnetreet, og i takknemlighet over å komme fram i sola, folder den seg ut i rekordfart og lyser opp i nydelige blåfarger. Så oppdager jeg undrende noe som lyser gult midt i alt det brune i bedet ved stabburet. Ja, selvfølgelig, det er primulaen, den burde jeg da husket!

Selv om det er mange gjøremål som venter, prøver jeg å roe ned når jeg driver i hagen og bestemmer meg for at nå får alt annet bare suse som det vil. Det er så mye som skjer ute i naturen som er verdifullt å få med seg.

Jeg tar gjerne en kvil på verandaen mellom øktene. Her har jeg skura og vaska og fjerna fugleskitt og rester av solsikkefrø fra en lang vinter. Matfatet til fuglene har jeg tatt vekk. Jeg har akkurat fått plassert meg i min nyinnkjøpte liggestol for virkelig å slappe av og kose meg da jeg hører en nesten snerrende lyd ved siden av meg. Når jeg gløtter opp, sitter en bevinget skapning på rekkverket og ser sint på meg. Jeg har ikke før registrert dette før jeg skvetter til ved en blafrende lyd på den andre siden, like ved hodet mitt. Der er sannelig nok et fjærkledt vesen som ved å blafre med vingene tydelig viser sin irritasjon.
Så begynner det å gå opp for meg: De vil ha verandaen for seg selv og matfatet på plass igjen!

Jeg setter meg opp i stolen, og de forflytter seg til blågrana like ved og ser bebreidende på meg. Snakk om å være bortskjemte! Jeg sier til dem, høyt og tydelig, at nå har de hatt fritt leide med full pensjon på denne verandaen i hele vinter, så nå er det min tur til å besitte denne plassen. Etter denne talen legger jeg meg tilbake i stolen, lukker øynene og lar vårsola foreta en forfriskende og velgjørende ansiktsbehandling.

Bruskerudfjellet har fortsatt et tynt dekke av snø på toppen, men det tiner godt nå. Av og til høres et forferdelig rabalder oppe fra fjellsida. Jeg sitter like rolig og uanfektet da jeg vet at dette bare er isblokker som har løsnet og som drar med seg stein og grus nedetter den bratte fjellsida. Det er mange år siden nå at jeg trodde hele Bruskerudfjellet skulle ramle ned når jeg hørte disse lydene.

Det suser og durer fra elva, for nå har vannet fått overtaket på isen. Fortsatt er det ett og annet isflak som elva bærer med seg videre til det før eller senere går i oppløsning. Når jeg ligger slik og lytter til elvesuset, er det nesten så jeg venter å få høre bulderet og braket fra tømmerstokker som danser over fossestryka - iblanda rop fra brøtningsmannskapet, slik det hørtes i min barndom og ungdom når brøtningen gikk. Nå er tankene rundt dette vår-eventyret kun nostalgi, men jeg trøster meg med at suset fra Hedalselva hittil har overlevd både modernisering og rasjonalisering.

Strofer av et dikt jeg skrev som 15-åring dukker opp i tankene, og jeg prøver å lete det fram i sin helhet fra hukommelsen:

Vårtonar brusande og ville,
det susar og syng kvar eg går.
Ikkje ein stad er det stille,
det er yrande livet som rår.

Bekker kjem skvaldrande nedetter lia,
kjem byksande ned i dei kåtaste sprett.
Dei mullar og klukkar og ler heile tida
og ber isflak på ryggen så leikande lett.

I dalbotnen Storelva durar -
skummande grøn i fossar og fall,
gulkvite fossar som buldrar og murrar –
elvsjoet vert til den villaste trall.

Det dundrar og brakar i gulbrune stokkar –
tømmeret òg vil på eventyrferd.
Dei svingar og dansar, og våren den lokkar.
Det er yrande glede i heile vår verd!