Hundeliv på Gran Canaria

TOYA MARIE NÆSS

I Aschehougs reisehåndbok fortelles at historikeren Plinius den eldre (23-79 e. KR) kalte øya ”Canaria”. Muligens valgte han navnet fordi det oppholdt seg så mange store hunder på øya. Canaria betyr hunder på latin (canes=hunder).

Senere, på et spansk kart fra 1339, dukket navnet Gran Canaria opp. Historikeren forteller oss at det antakeligvis har vært hunder på øya omtrent like lenge som det har bodd folk her. Ikke rart at kanarierne er så glade i hunder kanskje?


Hundedille
En engelskmann lurte på om kanarierne er ensomme siden de har så mange hunder. Jo da en blir vant med at turistene stiller mange underlige spørsmål. Det viser bare at turistmaskineriet lever på sidelinja av det daglige livet på øyene. En lærer nemlig nokså raskt at kanarierne er meget familie- og vennekjære, og at de alltid er mange sammen, store og små, enten de er på stranda eller på tur i fjellet.

Det er sant at kanarierne har hundedilla. Det kryr av hunder på Gran Canaria. Det går ikke en dag uten at en hører hundeglam har jeg inntrykk av. Og kanarierne nøyer seg ikke med bare med en hund, de vil helst ha en i hver størrelse og farge. Denne trenden har også smittet over til utlendingene som har bosatt seg på øya. - Å eie fire eller flere er slett ikke uvanlig for den hundeinteresserte.

Hundeliv på Gran Canaria
Hundelivet på Gran Canaria må være en nokså ulik opplevelse fra den generelt mer fredsommelige norske hunden. Skremmende vaktbikkjer snerrer og glefser bak porter og gjerder mot alle som passerer. Og vi som aner fred og ingen fare skvetter himmelhøyt når vi plutselig ser kjeftene på disse rasende dyra bak porten. Til og med eieren selv har så mye respekt for dem at han foretrekker å kaste maten inn til hissigproppene.

Å jakte på kaniner i fjellet er en av de store hobbyene til kanarierne. Under jakttida møter vi biler med hengere fulle av firbeinte over alt, og fjellet gir gjenklang av hundeglammen fra store flokker med ivrige jaktbikkjer. Utenom jakttid blir mange hunder plassert sammen på landet i et inngjerdet område. Min erfaring er at det er lite attraktivt å nærme seg disse jakthundene som hissig glefser mot inntrengere.

Det er ikke uvanlig at de fleste i et rekkehus har mange hunder, og det er tydeligvis en stille overenskomst om at det er tillatt å bjeffe nesten hele døgnet. Eieren går ut med koplet omtrent en gang om dagen. Da har flere av dyra munnkurv (påbudt). Ingen har med plastpose for å plukke opp hundelort, derfor er ofte fortauene ufyselig tilgriset til tross for at arbeidere koster gatene hver dag.

Selv om det arbeides for mindre tilgrising synes mange kanarierne at vi nordmenn er litt ”rare” som er så opptatt av å holde miljøet rent for søppel og skitt. Kanarierne importerer ofte spesielle hunderaser fra Europa og andre steder, for det er status å eie det sjeldne. Mange kjøper hundevalpen i dyrebutikken hvor de små er plassert i trange glassbur, en utenkelig ting i Norge. Med så mange hunder er det vel forståelig at det blir en del lausbikkjer på øya også.

Lausbikkjer
Av lausbikkjene er det mange rare blandingsvarianter. Plattfot, med skeive hofter og tenna på tørk vralter noen av gårde som gjess. På Gran Canaria kan en risikere å møte en kanarier som plutselig dytter en valp inn i handa di før han stikker av gårde. Kanskje vet han at nordmenn er glad i hunder, for det er ikke få løshunder som blir tatt med til Norge.

Det er ikke ukjent at valper blir plassert i nærheten av der nordmennene holder til; ved Den Norske skolen og Det norske helsesenteret osv. – Og hvem klarer vel å overlate en nydelig og utsultet hundevalp til en trist skjebne? Hunden blir rengjort hos veterinæren, får vaksine og hvis ingen har meldt hunden savnet innen et par dager er hunden din. Det er heldigvis en organisasjon på øya som jobber med omplassering av dyr, noe det er et stort behov for på hundenes øy.

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |