Med himmelen som tak

ANGJERD ASPHOLT

Langs en øde landevei i Toscana ligger en ruin av et kloster. San Galgano-klosteret ble bygget av franske og italienske munker på 1300-tallet. På 1700-tallet falt taket ned og i dag står ruinen med himmelen som tak. De tomme vinduene er tilholdssted for duer og svaler. Om sommeren er gulvet dekket av gress og planter vokser oppover veggene.

Når man er i Italia, burde man kanskje ha reist for å se Michelangelos takmalerier i det sixtinske kapell og hans arbeider i st Peterskirken. Ingen tvil om at de store katedralene er imponerende syn. Men det blir alltid med blandende følelser jeg går inn i en katedral. Jeg kan la meg imponere av storheten, arkitekturen og utsmykningene.

Men samtidig er alt en påminnelse om de mørkere sidene av kirkens historie. For hvor mange mennesker led ikke under byggingen av st Peterskirken? Og ble den egentlig bygget først og fremst til ære for Gud, eller til ære for en eller annen pave?

Og når det gjelder tak, takmalerier og takhøyder.– Tak har selvfølgelig sine praktiske årsaker. Men jeg synes allikevel det er rart at mennesker bygger sine voldsomme gudshus med menneskelagde utsmykninger og tror at her kommer mennesket nærmest Gud, hvis de faktisk for alvor tror på Gud som skaper.

Man skal ikke kimse av Michelangelo, han er uten tvil et av menneskehistoriens største genier. Men hvis Gud har skapt kloden med alt fra det enkleste kreatur til Michelangelo selv, alt fra Mount Everest til Nederland og alt fra blåveisen under furutreet bak barndomshjemmet til regnskogene i Brasil, blir det ikke da allikevel som å si at at jeg kommer nærmere Madonna når jeg hører summingen av en flue, enn når jeg går på en konsert med henne?

Jeg burde kanskje ikke uttale meg om religion. Jeg veit ikke engang om det finnes en Gud. Men, jeg tror, hvis det finnes en Gud, at han er for stor til å få plass under et tak. Eller i en bok for den saks skyld. Jeg tror, hvis det finnes en Gud, at han er altfor stor til at mennesker kan tolke ham. Man setter ikke en sau til å tolke Shakespeare.

Selv om skaperverket er aldri så vakkert, så kan det av og til være godt å ha vegger som sperrer for de nærmeste omgivelsene. – Så man får ro til å vende blikket oppover. Fokus mot himmelen setter livet i perspektiv, om man er religiøs eller ikke. Det å innse hvor liten man selv er i den store sammenhengen gjør på en måte livet enda mer unikt og, på merkelig vis, enda større.

For når man tenker på hvor mye et enkelt menneskeliv faktisk rommer eller når man ser rynkene i et gammelt ansikt, og tenker på hvor mye levd liv som vises i de rynkene – og på hvor liten del det allikevel er av helheten, hvor stor er ikke da helheten? Og hvor stort kjennes det ikke å være en av detaljene i en slik helhet? Og, om man tror på en skapergud, hvor stor er ikke da Han?

– eller Hun?

I San Galgano-klosteret, med himmelen som tak, er et enkelt menneske ufattelig lite. Allikevel er det så stort, og rommer så mye, at det verken kjenner seg selv eller noe annet menneske helt til bunns.

Et liv og et menneske kan være så mangt.
Det kan være stort eller det kan være lite, det kommer bare an på perspektivet. Det kan være vakkert eller det kan være stygt, det kommer ikke så mye an på motivet, men på øynene som ser.