Med
himmelen som tak
ANGJERD ASPHOLT
Langs en øde landevei i Toscana ligger en ruin av et kloster. San
Galgano-klosteret ble bygget av franske og italienske munker på
1300-tallet. På 1700-tallet falt taket ned og i dag står ruinen med
himmelen som tak. De tomme vinduene er tilholdssted for duer og svaler.
Om sommeren er gulvet dekket av gress og planter vokser oppover veggene.
Når man er i Italia, burde man kanskje ha reist for å se Michelangelos
takmalerier i det sixtinske kapell og hans arbeider i st Peterskirken.
Ingen tvil om at de store katedralene er imponerende syn. Men det blir
alltid med blandende følelser jeg går
inn
i en katedral. Jeg kan la meg imponere av storheten, arkitekturen og
utsmykningene.
Men samtidig er alt en påminnelse om de mørkere sidene av kirkens
historie. For hvor mange mennesker led ikke under byggingen av st
Peterskirken? Og ble den egentlig bygget først og fremst til ære for
Gud, eller til ære for en eller annen pave?
Og
når det gjelder tak, takmalerier og takhøyder.– Tak har selvfølgelig
sine praktiske årsaker. Men jeg synes allikevel det er rart at mennesker
bygger sine voldsomme gudshus med menneskelagde utsmykninger og tror at
her kommer mennesket nærmest Gud, hvis de faktisk for alvor tror på Gud
som skaper.
Man skal ikke kimse av Michelangelo, han er uten tvil et av
menneskehistoriens største genier. Men hvis Gud har skapt kloden med alt
fra det enkleste kreatur til Michelangelo selv, alt fra Mount Everest
til Nederland og alt fra blåveisen under furutreet bak barndomshjemmet
til regnskogene i Brasil, blir det ikke da allikevel som å si at at jeg
kommer nærmere Madonna når jeg hører summingen av en flue, enn når jeg
går på en konsert med henne?
Jeg burde kanskje ikke uttale meg om religion. Jeg veit ikke engang om
det finnes en Gud. Men, jeg tror, hvis det finnes en Gud, at han er for
stor til å få plass under et tak. Eller i en bok for den saks skyld. Jeg
tror, hvis det finnes en Gud, at han er altfor stor til at mennesker kan
tolke ham. Man setter ikke en sau til å tolke Shakespeare.
Selv
om skaperverket er aldri så vakkert, så kan det av og til være godt å ha
vegger som sperrer for de nærmeste omgivelsene. – Så man får ro til å
vende blikket oppover. Fokus mot himmelen setter livet i perspektiv, om
man er religiøs eller ikke. Det å innse hvor liten man selv er i den
store sammenhengen gjør på en måte livet enda mer unikt og, på merkelig
vis, enda større.
For når man tenker på hvor mye et enkelt menneskeliv faktisk rommer
eller når man ser rynkene i et gammelt ansikt, og tenker på hvor mye
levd liv som vises i de rynkene – og på hvor liten del det allikevel er
av helheten, hvor stor er ikke da helheten? Og hvor stort kjennes det
ikke å være en av detaljene i en slik helhet? Og, om man tror på en
skapergud, hvor stor er ikke da Han?
– eller Hun?
I San Galgano-klosteret, med himmelen som tak, er et enkelt menneske
ufattelig lite. Allikevel er det så stort, og rommer så mye, at det
verken kjenner seg selv eller noe annet menneske helt til bunns.
Et liv og et menneske kan være så mangt.
Det kan være stort eller det kan være lite, det kommer bare an på
perspektivet. Det kan være vakkert eller det kan være stygt, det kommer
ikke så mye an på motivet, men på øynene som ser. |