Livets valg

SIV BEATE SLETTEBRÅTEN

Jeg sitter i huset vårt en fuktig høstkveld. Har akkurat lagt vesla vår for natta og det er noen timer igjen før jeg skal legge meg selv. Så godt det er å ha denne stunden.

Det er på denne tiden jeg som oftest blir sittende å tenke. Denne gang på noe en venninne av meg snakket om på barseltreff her om dagen. Hun hadde nylig vært på et seminar i regi av jobben. Hun jobber for øvrig i en barnehage. Seminaret handlet om glede.

Ja vel, tenkte jeg da hun nevnte dette. Det hørtes unektelig litt kjedelig ut, at en mann skulle snakke i 2-3 timer om glede.. Men det som var opplegget var at denne mannens historie ikke var unik. Han var en av oss mange som hele tiden hadde hatt noe å se frem til og å leve opp til. Da han var liten hadde han sett opp til storebroren som gikk i barnehagen, åh hvor han gledet seg til å begynne der! Da han begynte i barnehagen gledet han seg til å begynne på skolen og da han gikk på barneskolen gledet han seg til å begynne på ungdomsskolen osv.

For denne mannen hadde alle målene og det han gledet seg til endt i fiaskoer. Han tenkte hele tiden at ting ville bli bedre, men for han ble det ikke det. Som ung gledet han seg til å få en kjæreste når han ble eldre og som fattig student gledet han seg til å få seg jobb og inntekt. Det hadde ikke gått slik. Alt jaget etter noe bedre og mål som mislyktes hadde ført til at han tilslutt ønsket å ta sitt eget liv. Valgene han hadde tatt opp gjennom årene hadde ikke ført han dit han ønsket å være.

Mens jeg nå sitter her og skriver dette og hører go’lydene til vår datter som sover kjenner jeg meg så utrolig heldig. Jeg har også vært av de som har hatt og som fortsatt har mine mål her i livet. Allerede som liten jente på barne- og ungdomsskolen i Hedalen visste jeg hva jeg ville bli. Visstnok hadde jeg mine hinder. Jeg ble erta fordi jeg hadde briller og var til tider ganske sjenert. Jeg var heller ikke den mest populære på skolen men jeg klarte meg bra.

Jeg skulle bli politi og med det målet for øyet spilte det for så vidt ikke så mye alt det andre.

Det er utrolig det der, hvordan vi hele tiden må ha noe å jobbe mot. Så fort det ene målet er nådd må vi lage et nytt et. For et jag egentlig. Kan vi ikke bare sette oss ned og slappe av litt? Være fornøyd med det vi har oppnådd og la det være med det.

For min del gikk det den rette veien. De valgene jeg tok fra jeg gikk ut av ungdomsskolen til i dag viste seg å være de riktige for meg. Det gav meg det resultatet jeg ønsket. En kan begynne å lure på hvor mye som var tilfeldigheter av dette.

En liten periode var jeg fast bestemt på å gå inn i militæret før politihøgskolen. Mitt dårlige syn gjorde slik at det ikke gikk så jeg begynte å studere i Oslo i stedet. Studieplassen hadde jeg takket være en studierådgiver som sa jeg burde søke på noe i tilfellet jeg ikke kom inn i militæret.. Og slik havna jeg da i Oslo hvor jeg de neste 6 årene gjorde en mengde nye valg som tilslutt førte meg hit. Til Jevnaker.

Hadde noen sagt det til meg for 3 år siden at jeg kom til å bosette meg på Jevnaker hadde jeg vel fått bakoversveis og ledd høyt. Greit nok, så er ikke Hedalen akkurat verdens navle, men Jevnaker da..

Jeg fikk ikke vite hvorfor seminaret til denne mannen handlet om glede. Jeg fikk heller ikke vite hvordan han kom seg opp igjen etter selvmordsforsøket.
Det jeg vet er at jeg i hvert fall er glad for de valgene jeg tok da jeg var yngre. Jeg er glad for alle tilfeldighetene som har dyttet meg hit jeg er i dag. Jeg er glad for alle menneskene jeg har truffet på min vei og de erfaringene som disse har gitt meg både på godt og vondt.

Jeg er glad for at jeg nå sitter i et hus med samboer, barn og to hunder og har drømmejobben å gå tilbake til når jeg er ferdig med permisjonen. Som heldigvis ikke er over enda…