Gunnar Bergsrud

ELLING FEKJÆR

Gunnar Bergsrud døde 26. april i år. 18. november ville han ha fylt 90 år. Gunnar vokste opp på gården Bergsrud sammen med fem søsken. Foreldrene var Ragnhild og Jørgen Bergsrud. Ragnhild var utdannet lærer, men praktiserte ikke mye etter endt lærerutdanning ved Hamar Lærerskole. Hun giftet seg snart med Jørgen Bergsrud og fikk mye å gjøre med gard og barn.

Gunnar Bergsrud i februar 2001

Jørgen Bergsrud er den største bygdehistorikeren Hedalen har fostret. Han studerte gamle dokumenter, intervjuet folk og skreiv ned. Takket være Jørgen har vi bevart mye historie om bygda Hedalen, Sør-Aurdal og andre områder.

Denne kulturarven og interessen ble overført til deres barn. Det store arkivet etter Jørgen Bergsrud er oppbevart ved Bautahaugen Samlinger.

Gunnar Bergsrud fikk i arv den gamle utslåtten Kølhus med noe skog lengst nede i jordet på Bergsrud. Navnet Kølhus kommer av at her er gamle kølgroper fra gammelt av.

Den gamle, lille høyløa fra tida det var utslått, står her fremdeles. Gunnar begynte her vel 25 år gammel å bryte opp jord og bygge hus. Her er prektig låve med fjøs og kjørebru. , en toetg. bygning, stabbur og den gamle høyløa.

Alle hus unntatt løa har Gunnar selv snikkerte og satt opp. Bare litt hjelp til reiseverket hadde han.. Garden, eller bureisningsbruket, fikk navnet Bjørke. Gjennom tunet går den gamle Hedalsvegen fra ca 1835. Gamlevegen har Gunnar gjennom alle tider tatt vare på som en kulturskatt. En enestående flott skigard laget Gunnar for å ramme inn garden sin.

Gården Bjørke

Bureisningsbruket er en perle og en kulturskatt. Her trådde han varsomt fram. Vær og årstider ble brukt når ulikt arbeide skulle gjøres. Her har aldri vært traktor eller motorisert redskap. De siste årene han levde, reparerte han de solide stikkrennene i gamlevegen med delvis nye, store steinheller. Skigarden ble reparet, nye rajer til lea ble laget og husene ble vølt. Siste året han levde, var han på taket på den høge bygningen for å se etter at pipebeslaget rundt peispipa var i forsvarlig stand.

Gunnar arvet flere skogteiger etter sine foreldre. Skogteigen lengst nord i Feskidalen mente han var verneverdig. Han skreiv derfor til Miljødepartementet midt på 1990- tallet og tilbød skogen vederlagsfritt om den kunne fredes. Skogen hadde ikke vært hogget på lange tider. Her var vegløst og en stor dyregrav lå bare få meter fra grensa.

Da svaret på forespørselen endelig kom, var det negativt. Gunnar ble trist. Når det offentlige Norge ikke ville verdsette det han hadde forsøkt å ta vare på og verne om, satte han i stedet opp sitt testamente med sin siste vilje.

Vi som kjente Gunnar godt, forstår hans testamente. Han ønsket at det skulle ryke fra pipa på Bjørke igjen , at skigarden fortsatt skulle bli tatt vare på og at gamle Hedalsvegen igjen ville komme i bruk. Han sa mang en gang: ” Det må ungdom til her, skal en klare å ta vare på Bjørke og kunne bo her.”

Ved juletider 2004 ringte han til meg en tidlig morgen. Med myndig stemme sa han: ” Elling, kan du ta deg en tur til meg i dag? Du må komme fort, da det er noe jeg vil prate med deg om.”

Gunnar Bergsrud med snørokkoa si

Gunnar hadde lest i Valdresen dagen før at det sto så dårlig til med Sør-Aurdal kommune at de kanskje ikke maktet å bygge ut Hedalsheimen og i alle fall ikke gjøre nødvendige forbedringer på den gamle delen.

Gunnar ønsket å gi et større pengebeløp til utbygginga/vedlikeholdet. Klok og bestemt som han var, hadde han velformulert gavebrevet og tenkt ut hvilke to solide damer fra Hedalen som skulle disponere pengene i samarbeide med kommunen.

” Du skjønner Hedalsheimen skal få pengene jeg har etter meg likevel. Det har jeg skrevet i testamente mitt. Men det er nå de virkelig trenger penger, derfor kan de få en del nå. Resten skal de få når jeg er borte. Da vil jeg at samme damene skal disponere pengene i samarbeide med kommunen.”

Gunnar var en raus mann. Han gav mang en pengegave til gode bygdeformål. Han var ualminnelig glad i bygda si. I 2001 gav han sammen med broren Anders den store, verdifulle slektsgarden Bergsrud med herligheter til Bautahaugen Samlinger.

Deres høyeste ønske var at Bautahaugen ville forvalte eiendommen på en slik måte at flest mulig i bygda og allmennheten kunne få oppleve denne enestående kulturskatten som Bergsrud er. Brødrenes ønske var at det også her snart ville bo folk igjen.

Gunnar var en stor person. Jeg har aldri kjent en mer ærlig, rettskaffen, klok og jordnær mann. Han levde i pakt med naturen og det naturlige. Dagen før han døde sendte han beskjed etter meg. Jeg sa noe slikt som: Det er trist at du Gunnar nå er så dårlig. ” Nei, det er ikke trist, Elling. Dette er livets gang. Jeg skal nå dø og jeg håper det går fort!” Bare timer etter var han gått bort. Han hadde fått sitt ønske oppfylt – ikke være til brydderi for noen.

Gunnar hadde et enestående nært og godt forhold til sin  gjenlevende bror, Anders. Anders har den samme smålåtne, kloke og jordnære innstillingen. Han bærer sorgen og savnet etter Gunnar på en rolig og sindig måte. Nå er det Anders som jevnlig tar turen ned til bureisningsbruket Bjørke, for å se etter at alt er i orden – inntil en ung hedøl tar over og flytter inn - -.

Anders og Gunnar på Bautahaugen i 2001

Fred over Gunnar Bergsruds vakre minne!

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |