Har noen sett brillene mine?

ELDOR BRÅTHEN

Av og til hender det at ting forsvinner. De er rett og slett ikke på plass når man har bruk for dem. At noe eller noen, det være seg ting eller personer, ikke er der de forventes å være, er irriterende. Upålitelighet kan være en plage.

En annen mennesketype er nesten like ufordragelig. Denne sort mennesker vil jeg kalle : -Vi-som- har-orden-på-alt-menneskene. Disse menneskene blir antakelig sjeldnere rammet av ting-som-forsvinner-syndromet enn oss andre, og når noe er forsvunnet for oss, har de alltid et fornuftig spørsmål for hånden: ”Hvor la du det sist?”

Naturvitenskapen har trolig rett i påstanden om at intet forsvinner. Ting antar nye former. Is blir vann og vann blir damp og damp blir vann og vann blir is. Briller og andre gjenstander man benytter seg av i dagliglivet, gjennomgår forholdsvis sjelden en metamorfose, dvs. forvandling. De er heller ikke spesielt automobile, dvs. selvbevegelige. Hvor-la-du-det-sist-spørsmålet er fornuftig, men likevel irrelevant, dvs. uhensiktsmessig. Den som husker hvor han la fra seg en savnet gjenstand, går svært sjelden og leter etter denne gjenstanden.

(En liten parentes. Undertegnede hører naturligvis ikke til blant de-som legger-fra-seg-ting-og-ikke-husker-hvor-menneskene. I avsnittet ovenfor har jeg brukt noen fremmedord. Disse vanskelige ordene , har jeg kun brukt for at du skal tro at jeg har greie på det jeg skriver om.)

Da kan vi gå videre. Vi nærmer oss første søndag i advent, og da bør det være lov å skrive om jula. Jeg holdt på å skrive at julenissen er en fin fyr, men det mener jeg ikke. Jeg liker folk som kommer med gaver, men ikke folk som forventer snillhet og underdanighet av mottakeren. I de senere åra har han dessuten fått den uvane å komme alt for tidlig. Den har han antakelig lagt seg til i utlandet. Det er der de fleste klanderverdige ting kommer fra.

Den gamle, grå nissen ruslet rundt i låve, fjøs og stall og ventet tålmodig på en grautklump som forhåpentligvis dukket opp julekvelden. I så måte var han ikke så veldig ulik våre forfedre. Den moderne nissen nekter å starte opp sleden om den ikke er stappfull med alskens dyre gjenstander. Han er i det hele tatt atskillig mer framfus og storforlangende enn gamlenissen, men jeg har ennå ikke klart å finne ut hvem han ligner på.

Ingenting er som før. Ingenting er som det var i de gode, gamle dager da folk flest ikke hadde råd til julemat utenom jula, og knapt nok da. Noen har tatt fra oss jula. Noen har tatt brillene mine, hvis jeg ikke selv har lagt dem fra meg.
- Er det noen snille barn her? spør julenissen. Bare den som er uten rot i virkeligheten, stiller et sånt spørsmål. Snille barn får ingenting. Snille barn har sjelden fått noe. Ingen kommer og gir oss tilbake jula. Det hender at noen finner brillene mine og gir dem tilbake til meg. I de fleste tilfelle må du selv ta tilbake eller finne igjen det du har mistet.

Leter du etter juleforventningen, eller kanskje til og med julefreden? Jeg kunne ha spurt:
- Hvor hadde du den sist? Det skal jeg la være, i hvert fall i disse tider. Spørsmålet er veldig fornuftig , og fortellinga om hvorfor vi feirer jul er ganske så fornuftsstridig.
Velsignet være ufornuften!