De mystiske hedølene

SIGRID BREDESEN

Jeg husker på barneskolen da frøken leste høyt for klassen min om slagbjørnen Rugg. Lite visste jeg da at jeg mange år senere skulle bo så nært Vassfaret. Bjørnene ser fremdeles ut til å trives i villmarken som omringer Hedalen. Selv om skogene rundt er de samme har nok livet i Hedalen forandret seg mye siden den gang Rugg streifet rundt og skremte folk.  

For en tid tilbake hadde jeg besøk av søskenbarnet mitt som bor i Trondheim. Vi fikk anledning til å sitte på traktorhengeren et lite stykke langs hedalsveien. Mens vi smilte og vinket til forbipasserende utbrøt hun: «De hær e jo heilt eksotisk». Og det hadde hun rett i. Livet i Hedalen er på mange måter idyllisk. Dalen ligger gjemt mellom fjell og grantrær, noe som gjør at bygdefolket som regel får være i fred. Det er ikke ofte politimesteren har tid til å dra den lange veien fra Bagn til Hedalen for å sjekke hva hedølene driver med - de er vant til å klare seg selv.  

For en innflytter kan det være en interessant opplevelse å prøve å passe inn i et lite lokalsamfunn. Da jeg flyttet til Hedalen skulle jeg for første gang i mitt liv integreres. (Det kan hende jeg har blitt integrert før, uten å ha merket det.) Tidligere trodde jeg integrering bare gjaldt flyktninger, men jeg skjønte etter hvert at det også galdt nordlendinger. Blant annet innbiller jeg meg at jeg bor midt i villmarka, mens samboeren min tydeligvis tror han bor midt i verdens navle, og maser støtt om at jeg må huske å låse dørene.  

De mest trivielle hendelsene kan føre til dyp konsentrasjon for en innflytter. Som ny i Hedalen kjenner du ikke alle som kjenner alle. Det er mange fremmede ansikter å huske. Utfordringen i Hedalen er at det er like viktig å huske hvilken bil de kjører. Skal man et lite stykke langs hedalsveien oppdager man fort hvorfor. Å gjenkjenne biler er en egenskap ikke alle er forunt – i fart og på dårlig vei stiller det både krav til koordinasjon og reaksjonsevne. Fordi jeg ikke husker bilmerker har jeg prøvd å spesialisere meg på farger. Den og den kjører en liten blå bil, og den og den kjører en stor blå bil. Å huske bilnummer er i hvert fall nytteløst, når jeg enda ikke har lært mitt eget utenat. Innbyggerne i Hedalen interesserer seg for biler. Når jeg endelig har klart å identifisere noen, kan du være sikker på at de får seg ny, and here we go again. Det tryggeste er nok å hilse på alle så er man sikker.  

Det er ikke bare innvandrere som møter språkbarrierer når de skal integreres. Jeg gikk i flere år og trodde at å måle betydde å måle. Men nei da, i Hedalen betyr det å male. Da innså jeg at selv de mest innlysende ordene kan ha en mystisk betydning, og at det nok var flere missforståelser som enda ikke var oppklart. Et annet lokalt utrykk jeg måtte ha tolk for å forstå var hvem i all verden «Bror i Dokka» var, og hva de skulle der. Av og til når jeg hører dere snakker får jeg slik god julestemning. Jeg synes nemlig dialekta minner meg om Snikker Andersen. Han koselige fyren på barne-tv som fiksa julegaver til julenissebarna. Og så er dere så søte når dere sier huttetu. Der jeg kommer fra blir utrykket brukt av barn når de fryser. I Hedalen vet jeg ikke helt hvorfor dere sier det, men søtt er det. Selv om dialekta gjør at man kan komme i julestemning mitt i juli, synes jeg nok det var litt merkelig at ikke en nordnorsk dialekt vant dialekt konkurransen som gikk på reiseradioen i sommer.  

Som ny i Hedalen er det mange ting som kan virke litt mystiske. Noe jeg har lagt merke til er at folk i Hedalen ser så normale ut. Det er ikke mye som skal til for å skille seg litt ut her. Etter noen år i dalen har jeg likevel funnet klare bevis for at hedølene også er gærne. Et godt eksempel er å se på en middagsrett som visstnok er ganske vanlig her. En steinhard diger grå klump – klubb. Jeg har aldri sett noe lignende på en middagstallerken. Heldigvis kommer blyklumpen ofte med bacon og kålrabi til, slik at det går an å få skylt den ned uten å virke alt for uhøflig.  

Noe jeg heller aldri hadde opplevd før jeg kom til Hedalen var så mange menn som kan hogge trær – eksotisk. Her i dalen virker det så normalt at man skulle tro det var noe alle norske menn behersket, men jeg har aldri møtt på fenomenet. Det er helt fascinerende hva gubbene i Hedalen får til. Lage ved, felle trær, kjøre traktor. At det var et tidskrift som het Skogeieren var jeg også (lykkelig) uvitende om. At noen leser bladet synes jeg er mystiske greier.  

Nå har jeg bodd her i snart fire år. Etter mitt tidsperspektiv er det lenge. Likevel sier jeg at jeg skal hjem til Rognan – som er det stedet jeg egentlig er fra. Jeg resonerte meg frem til at det sikkert var fordi jeg ikke visste hvor moltebærmyrene i Hedalen var. Som innflytter er det ikke like lett å finne ut hvor de ligger gjemt. I fjor hadde jeg med meg en lokal guide. Han skulle vise meg Luremyr, men fant den ikke. Mystisk. I ettertid har jeg hørt at det ikke engang hjelper å vite hvor moltebærmyrene er for å smykke seg med tittelen hedøl. Nei, man må minst ha en tipp, tipp, tipp oldefar gravlagt et sted i bygda. Jeg tror det kan være lurt å senke litt på opptakskravene. Det burde holdt i massevis hvis man syntes hedalsdialekta var den søteste i verden, visste om et par moltebærmyrer og kunne navnet på ett traktormerke.