Hvorfor måtte Jesus dø?

Langfredagspreken

EILIV LØNNINGEN

Bibelen gir ulike svar på dette. De står ikke i motsetning til hverandre. Det er mer snakk om å se saken fra ulike sider, søke svar på ulike plan.

På det menneskelige plan handler det om å se hvilke aktører som er inne i bildet, se den rollen de spiller. Jesus vandret rundt. Hadde en virksomhet som liknet på rabbinerne (jødiske lærere). Han lærte folket og samlet elever rundt seg, men hadde ingen utdannelse eller offisiell fullmakt.

Dessuten var det flere ting av det han gjorde som vakte oppsikt. Han gjorde krav på å ha den absolutte sannhet. Han kunne tilgi synd (noe bare Gud kunne gjøre). Videre hadde han bordfellesskap med tollere og syndere. Han hadde også et fritt forhold til Sabbaten.

Men Jesus hadde ikke noe mot Guds bud. Han kunne si at ikke en eneste tøddel i loven skulle forgå. Han var nemlig ikke kommet for å oppheve loven, men for å oppfylle den. Det Jesus vendte seg mot, var de mange menneskelige bud og regler. Dette ser vi da han ryddet templet (drev ut dem som drev med handel der). Da ønsket han å føre ting tilbake til slik de var tenkt fra Guds side: mitt hus skal være et bønnens hus.

Jesus kunne også være populær. Han utga seg for å være Messias (i Det gamle testamentet var dette en tittel på kongene). Derfor var lederne redde for hva romerne ville tenke. Romerne hadde nemlig kontroll i Israel. De kunne oppfatte dette som et politisk opprør. Derfor kunne de komme og ta kontroll over situasjonen, noe som ville sette mange liv i fare. Derfor bestemmer de seg for å ta Jesus til fange.

Jesus føres for Det høye råd (som spilte både en religiøs og politisk rolle). Anklager rettes mot Jesus, men de spriker og saken kjører seg fast. Da er det ypperstepresten griper inn. Han spør: Er du Guds Sønn? Jesus bekrefter dette. Da kommer spørsmålet: Hva skal vi med flere vitner? Han spotter Gud!

Nå hadde ikke rådet myndighet til å dømme Jesus til døden. Derfor måtte saken føres for en romersk domstol. Her ville det nytte lite å si at Jesus spottet Gud. Derfor griper de fatt i dette at han utga seg for å være Messias (noe som ville være en fornærmelse mot Keiseren) og for å oppvigle folket.

Pilatus ser hva som er på gang. Han ville nok selv ha frifunnet Jesus om han ikke hadde vært utsatt for press fra prestene og folket. Han gir etter. Dermed måtte Jesus dø.

Hvorfor måtte Jesus dø?

Også Gud har sine tanker med det som skjer. Et sted sier Jesus: Ingen har tatt mitt liv. Jeg gir det frivillig. Jeg har makt til å gi mitt liv og jeg har makt til å ta det tilbake. Dette oppdrag har jeg fått av min far.

Jesus hadde fått et oppdrag av sitt far. Hvilket? Vi kan gå til det som skjedde i Getsemane. Her blir Jesus grepet av angst. Hvorfor? Fordi han visste hva som ventet han? At mennesker ville spotte og plage ham? Alt dette ville være nok i seg selv.

Men Jesus ber: Ta dette begeret fra meg! Hvilket beger tenker han på? I Det gamle testemante finner vi noe som kalles for Guds vredes beger. Gud straffer ikke mennesker med en gang, men samler sin anklager i et beger. Når begeret er fullt må mennesket drikke det og ta sin straff (j.fr. Ordtaket – dråpen som får begeret til å flyte over). Mens en venter på at begeret skal bli fullt, kjøpes det tid, en mulighet for å finne en løsning på problemet.

Her er det Jesus har fått et oppdrag. Drikke det begeret som du og jeg skulle ha drukket. Dermed må Jesus ta den straffen vi skulle hatt. På korset roper han: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Dette var ikke bare et rop fra et menneske i dødsangst. Bibelen sier at Jesus virkelig ble forlatt av Gud. Han ropte disse ordene for at du og jeg skulle slippe å måtte rope det samme en dag.

Derfor har kirken valgt korset som sitt symbol, for å minnes det som skjedde med Jesus og for å angi hva som er det sentrale i den kristne tro.

Kristentro handler ikke om hva vi mennesker skal gjøre for å kunne stige opp til Gud, men om hva Gud har gjort. Han som steg ned til oss, lot sin Sønn dø, for at vi skulle kunne komme inn i et rett forhold til ham.

Alle språk har ting som blir omtalt på en skånsom måte. Vi kan si: Han har gått bort, og mener at han er død. Slik også med korsfestelsen. Jesus sier at han skal løftes opp. Men dette er noe mer enn en skånsom måte å omtale korsfestelsen på.

Løftes opp kan nemlig også bety å bli vist ære på, slik man gjør det på en idrettsbane, når noen har vunnet et løp. De andre bærer vinneren på gullstol for å vise ære. Men kan det ligge noe ærefullt i det å dø?

Bibelen sier at Jesus avvæpnet maktene og myndighetene da han triumferte over dem på korset. Hvilket våpen er det det tenkes på? Anklagen. Med den kunne vi føres inn under Guds dom, fordi vi alle har gjort noe som er Guds vilje imot.

Men på korset tar Jesus den straffen vi skulle hatt. Gjeldsbrevet som gikk oss imot på grunn av de mange bud, tok han bort, ved å nagle det til korset, sier Bibelen. Dermed mister anklagen mot oss sin makt. Derfor vinnes det en seier på korset.

Vi kan bare tenke på de to som ble korsfestet sammen med Jesus. Begge hang de der uten mulighet til å gjøre noe med sin fortid. Om en liten stund ville døden forsegle alt. Den ene benytter den siste tiden til å spotte Jesus. Den andre ser hva som skjer.

Han sier, at de bare får igjen for det de har gjort, men at Jesus ikke har gjort noe galt. Så ber han en enkel bønn: Husk på meg når du kommer i ditt rike! Jesus svarer: I dag skal du få være med meg til Paradis!

Av dette ser vi, at det ikke er vår synd, men vår holdning til Jesus som vil være det avgjørende. En liten bønn ble den store forskjellen. Guds rike er ikke lenger borte fra noen av oss, enn at vi ved to foldede hender kan få del i det!

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |