Vår i Hedalen

 EMMY BAKKOM

Sola steiker i sørveggen. Hit og ikke lenger kommer jeg med min vonde rygg. Kaffekoppen er med, solbrillene på nesen, men avisen mangler,,,,,kommer ikke så langt som til postkassa.

Ikke et menneske er å se, de er antakelig på jobb, eller ute på noe annet, bare en og annen bilen kjøre sakte forbi. (Fartsgrensen er 50 km/t.)

Men stille er det så visst ikke. I granskogen ovenfor er det fullt liv. Trosten som kom i flokk for noen dager siden, skratter i vei, sikkert glad for å være tilbake til Hedalen. Kjøttmeisa som har vært så stille i hele vinter, har plutselig fått lyd i nebbet. Den forkynner at det er vår og at den ønsker å formere kjøttmeisbestanden.

Linerleparet som kom og for alvor ga bud om vår, er allerede blitt bortskjemt med å få mat. Når noen kommer ut, hopper de etter hvor en går og sier kvitt -kvitt, vi vil ha mat. Heldigvis hadde jeg brødskalk i lomma, så det ble råd for litt mat i dag også. Så har jeg underholdning der jeg sitter. Skjæra vil også ha sin del, men så lenge jeg sitter der, holder den seg unna. Den har lenge hatt det travelt med å bygge rede. Nå flyr de to og to og spiser rakler i påventa av at det skal bli ledig ved brødskalken.

Bokfinken er også på plass. Med sine flotte farge hopper det lettbein bortover store snøhauger og leiter etter mat. Den finner også materialer til “husbygging”

Borte ved gjerde er det en hardt arbeidende svarttrost. Blad og gammelt gress fyker rundt han. Han blir aldri ferdig. Er spent på hvilken skatt han finner.

På veggen surrer fluene. Store, svarte og feite til tross for at de har overvintra. Noen blir dessert til linerleparet.

Plutselig høres et dunk. Oi……… en bokfink fløy rett i vinduet og landet med et klask på verandaen. Der ble den liggende på ryggen helt til redselen fikk den til å snu seg. Men den veltet raskt på siden. For en bekymring, hvordan vil dette gå? Ikke nok med, men gammel overtro dukker opp i minne. “ Når en fugl flyt på vinduet skal det skje noe som ikke er så bra”. Angsten dukka opp et lite sekund, men forsvant fort og ble i stedet erstattet med medlidenhet for det vesle krypet som hadde det vondt. Historien endte bra. Etter en stund fløy den og satte seg under hekken, og om litt satt den igjen på en grein. Håper han ble så bra at ha finner mat.

Nei, det er ikke kjedelig å sitte i solveggen, se på nye grønne spirer som presser seg blant gammel gress og nyte “stillheten” . Det er et spennende liv en armlengde unna.

GOD VÅR!