Uten startnummer og stoppeklokke

LINE MORK

Vekkerklokke, busstider, stemplingsur og møteavtaler, treningstider og venneavtaler – hverdagen er fylt opp med avtaler som gjør oss avhengige av klokka.

For noen år siden la jeg fra meg armbåndsuret mitt. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var fordi jeg ikke lengre var avhengig av klokka, men må innrømme at det var praktiske og bekvemme årsaker som lå bak. Likevel – jeg fokuserer LITT mindre på klokka, og kroppens ulike sanser har blitt litt mer skjerpet på å vurdere tid uavhengig av urviserne. Litt mer avslappet har livet blitt, men ikke mindre hektisk.

Verden går stadig fortere rundt, det vi i arbeidslivet kunne bruke flere måneder på bare for noen år siden, forventes nå levert på et par uker. Det er vinn eller forsvinn i et stadig tøffere marked, et marked vi faktisk er med på å skape selv.

Dette så til de grader regulerte hverdagslivet bidrar i sterk grad til behovet for frihetsfølelse i fritiden. Den beste ferien er etter mitt syn den der bare starttidspunktet er kjent, ferieslutt ligger langt fram, og tiden i mellom ligger ukjent og ubrukt. ”La veien går hvor hen den vil, vi vandrer fram med sang og smil”.

Smil om munnen og en eller annen enkel sangstrofe i hodet har jeg gjerne også når jeg kan legge ut på tur uten andre grenser enn at det kan være fornuftig å være hjemme før det blir helt mørkt. Ofte går jeg alene, og behøver heller ikke ta hensyn til turfølgets humør og ønsker. Turene kan godt blir lange, på linje med både Birkebeineren og Valdresmarsjen, men jeg trives best uten startnummer. En blank turdag uten definert mål og krav om returtidspunkt er like berusende hver gang.

Nå står påsken for døra. Vi har hatt en usedvanlig flott vinter østafjells, i alle fall for oss som setter pris på snø. Dagene har blitt lange og lyse, og jeg håper på skareføre med ubegrensede turmuligheter i fjellet. Langtjernkollen, Hestehøgda og Nevlingkollen står høyt på ønskelisten – hvis vær, helse, humør og skareføre holder. Blir det skareføre blir det også harde løyper, da blir det spennende å se hva løypemaskinen kan utrette i de mest trafikkerte områdene.

Påsken, en høytid og ferie full av tradisjoner, er lang, og det er plass til noen avtaler også uten helt å miste feriefølelsen: Høgdespretten på palmesøndag - medaljesamlingen på hytteveggen blir ikke komplett og påsken kommer ikke skikkelig i gang uten. Skjærtorsdag må vi prøve fiskelykke på Busuvatn og på ettermiddagen er det stiftelsesmøte for løypekjøringslaget – det ser jeg fram til. Møtet er ferdig i god tid før Skjærtorsdagsmessa i kirka. Påskeaften blir nok en dag ikke helt uten startnummer, da går påskeskirennet i hytte-vellet vårt av stabelen. Alene om denne tradisjonen er vi ikke, men så er da heller ikke tiden det viktigste i disse rennene heldigvis.

Påskemorgen er for meg et høydepunkt – da er det gudstjeneste i Hedalskirka med mange musikkinnslag. Salmesang, i et toneleie som også vi som ikke er korsangere til daglig kan henge med på, gir en god frihetsfølelse det også, det gjør godt å synge ut denne dagen.

Men først og fremst skal jeg nyte påskeferien, uten klokke og uten startnummer. God påske!