Sist oppdatert: 10.11.2006 06:47

To timer fra Oslo

SIGRID ELSRUD
 
  Jeg kan huske at hedalsvegen fikk oljegrus. Det var omtrent på samme tid som vi fikk linoleumsgulv hjemme på kjøkkenet på Storruste. To merkbare fremskritt. Kjøkkengulvet ble mindre trekkfullt, hedalsvegen ble bedre fremkommelig. Oljegrus var nesten like flott som asfalt, og gjorde helt klart samme nytten. Vi var stolte, kan jeg huske, både over linoleumsgulvet og oljegrusen.

Jeg kan også huske fredagskveldene i Hedalen på 60- og 70-tallet. Det la seg alltid en dirrende uro over bygda vår når det var fredag og dagen begynte å gå mot kveld. Et annet tempo trengte seg på, et tempo som kom utenfra og som ikke var vårt. Storvegen ble stressende når fredagskvelden kom. Fremmede biler kjørte fort, og de kjørte alltid bare forbi. Hyttefolket skulle til fjells, og det hadde de det travelt med. Jeg kan ikke huske at farten økte med oljegrusen, men det må den ha gjort. Bilene fra byen slapp den brå overgangen til grusveg, de kunne suse videre på fast dekke nesten helt frem.

Vi likte ikke byfolket og bilene deres. I hvert fall gjorde ikke jeg det. Jeg kan huske at jeg så med ungdommelig forakt på bybilene der de for gjennom Hedalen uten å legge igjen annet etter seg enn støy og stress.

Det er snart 30 år siden jeg flyttet fra Hedalen. Jeg har bodd dobbelt så lenge utenfor bygda som i, og jeg har vært ”byfolk” det aller, aller meste av tiden. Byfolk og friluftsmenneske. Mitt voksne liv har vært fullt av fredagskvelder der jeg har møtt meg selv i døra – på vei til fjells. Jeg har hatt uttallige anledninger til å smile over min egen intoleranse overfor byfolket. Nå er det naboene mine, kollegaene mine, vennene mine, mannen min, barna mine og jeg selv som sitter i bilene som freser forbi når fredagskvelden kommer.

I år har sommerukene gitt meg et sterkt gjensyn med både linoleumsgulv og smale bygdeveier, og jeg har fått en ny mulighet til å reflektere over forholdet mellom bygd og byfolk, mellom fastboende og ferierende. Her jeg sitter akkurat nå, har jeg tærne i grønt gress. Jeg sitter med laptop’en på fanget, har presskanne med sterk kaffe ved siden av meg, hører brisen rasle i sensommertørt løv, ser en ensom seilbåt ligge for svai i bukta og mellom den og meg drøvtygger naboens kuer. Det er fred og ro og pur idyll alt sammen.

En slik mandagsmorgen i august ville mange betale dyrt for. Og det er vel strengt talt nettopp det vi har gjort. Som så mange andre norske osloboere og svenske gøteborgere har vi kjøpt oss et småbruk på bohuslänkysten.

Hvordan ville jeg som ung hedøl ha reagert den gangen om nabogården var blitt kjøpt opp som feriested? Nabohuset lagt mørkt og øde om vinteren og desto mer støyende besøkt når sommeren kom, låven omgjort til gjesterom og jaktrettighetene overtatt av den nye eieren. Og tenk om den nye eieren i tillegg hadde vist seg å være en svenske. En svenske på jaktlaget? Herren forby.

Det jeg ikke hadde noen bakgrunn for å forstå i mine unge og arge år, var den entusiasmen hyttefolk og feriegjester kom, og fortsatt kommer, til bygda med. Hytter og feriehus fylles med drømmer og kjærlighet. Her er folk villige til å legge inn store mengder av både tid og arbeidsinnsats. Fra hyttefolket i Fledda og på Reset har jeg etter hvert hørt mange kjærlighetserklæringer til bygda mi som har gjort meg både stolt og rørt.

Nå sitter jeg altså selv på svenskekysten og er stormende nyforelsket i en sommeridyll. Og vet at naboene, med god grunn, gjør seg sine tanker. .

Mange av naboene er allerede feriegjester, som oss. Både de og vi bekrefter det vi alle vet: Et naturvakkert sted to timers kjøring fra en storby ligger i et sterkt magnetfelt. Byen vil alltid, og sannsynligvis mer og mer, påvirke bygdepulsen. Mønstret blir dessuten mindre forutsigbart enn det var før. Jobben vår er ikke alltid et fysisk sted der vi stempler inn og ut fra mandag til fredag. For mange av oss kan jobben ofte bare være en nettadresse og mobildekning.

Tidlig i dag sto Svein, mannen min, opp og kjørte på jobb. Frokost her kl 06.45, mandagsmøte på kontoret kl 09.00. I morgen kveld kommer han tilbake, rett fra Gardermoen etter en konferanse i Haugesund. Forrige uke stilte jeg opp for arbeidsgiveren min med et par dagers innsats pr bredbånd og mobil fra Sverige. Slik strekker vi sommeren mest mulig i langdrag, visker ut de skarpe skillene mellom jobb og ferie, mellom hverdag og helg og forsøker å ta med oss alt det beste fra både norsk by og svensk landsbygd.

Kommentarer og intervjuer på hedalen.no forteller oss at hyttefolk på fjellet tenker som ferierende på svenskekysten: Vi vil ikke flytte fra byen og jobbene våre, men vi vil gjerne flytte mer av tiden vår og innsatsen vår til et roligere sted.

I Hedalen og Vassfaret er jeg en som kommer tilbake. Her på Klätta i Tanum er jeg en som kommer utenfra. Det finnes ingen formildende omstendigheter ved min tilstedeværelse her. Jeg kan bare håpe at naboene våre over tid vil forstå at vi kommer til bygda med kjærlighet, innsatsvilje og gode hensikter.

Leter du etter moral i denne kommentaren, leter du forgjeves. Men jeg håper du kanskje kan finne en liten porsjon ydmykhet.