Der elvene møtes

Langs vassdraget dro vi oss lenger og lenger innover i villmarka, og på begge sider stod ”urskogen” tett og uframkommelig. I den varme og fuktige luften surret det jevnt av store og små flygende vesener, men vi var fortalt at det ikke finnes malariamygg eller andre farlige innsekter i området.

Derimot kunne en risikere å treffe på en og annen slange, men det er bare den mørke med siksakk mønster på ryggen som kan være farlig. Imidlertid er det både bjørn og gaupe i området, og en og annen ulv streifer sikkert også forbi, så det er best å være på vakt.

Den første etappen var grei. Terrenget var flatt, og det er fin småstein å gå på langs elvebredden, skjønt en skal være litt oppmerksom for mange av steinene var sleipe og glatte. De fleste var preget av at vannet hadde arbeidet med dem i tusener av år, men det var ikke mange som var så runde og fine som de Siri har funnet her.

Etter hvert som vi beveget oss innover i ”urskogen”, ble det vanskeligere å ta seg frem, og plutselig delte elven seg i to løp! Hvilket skulle vi følge, det østre eller det vestre?.
Etter en liten diskusjon ønsket vi hverandre lykke til og gikk hvert vårt løp, og lurte på når vi ville se hverandre igjen. Men heldigvis, det varte ikke lenge før vi stod på hver vår side av en stor stein. Elva hadde samlet seg igjen.

Vi var kommet til et punkt der elveløpet gikk over fra å være en snill liten bekk, til en bekk som slynget seg i grovsteinura. Steinene var sleipe og glatte og det ble vanskeligere å ta seg frem på land. Ofte var det lettere å vasse selve elveløpet og svømme over de fine kulpene som elva hadde formet gjennom et langt liv gjennom dalen.

Etter hvert som vi kom oppover, begynte bergveggene på begge sider å reise seg, og vi var virkelig i villmarka.

Målet med turen, var ikke som for brødrene Dal, å finne kilden, men det var å komme gjennom juvet, opp fossen, og ut på den andre siden hvor vannet renner stille og rolig.

Men når elveløpet etter hvert kun bestod av kampesteiner så store som hus med litt vann imellom her og der, samtidig som det ble brattere og brattere, begynte ekspedisjonslederen å tvile på om den kunne fullføres som planlagt. Matmangelen begynte også å gjøre seg gjeldende; vi hadde nemlig glemt å ta med niste!

Derfor forlot to av deltagerne gruppen for å begi seg på hjemveien, og heldigvis var blåbæra såpass moden at de kunne ta til seg nok næring til å komme tilbake til sivilisasjonen.

For de som fortsatte, gikk det riktig bra lenge, helt til fossen reiste seg foran oss og satte en effektiv stopper for videre vandring. Under fossen var det imidlertid en fantastisk høl (kulp) som svette kropper kunne avkjøle seg i.

Ergelig var det at vi ikke kunne nå målet, når det bare var noen hundre meter igjen, men en kan trøste seg med at det er andre og større ekspedisjoner som har måttet snu like før suksessen er et faktum.

Jeg ser ikke bort fra at vi prøver igjen en annen gang, men da skal vi ta med niste!

For de som ønsker en tur utenom alfarvei, så anbefales absolutt en tur langs Vidøla, grenseelven mellom Sør-Aurdal og Ringerike, fortrinnsvis en sommerdag med liten vannføring.