 |
Digital barndom
TONE KJENSRUD
Det
er lite snø ute. Likevel viser kalenderen at julekvelden nærmer seg med
stormskritt. Under de fleste juletre der det finnes barn i alderen 7-70,
vil det statistisk sett finnes minst èn digital duppetings. Vi omgir oss med plasma tv-er, canal digital, mobiler, stasjonære PC-er, bærbare PC-er, playstation, x-box, håndholdte spillkonsoller av typen nintendo ds, gameboy eller PSP, MP3-spillere, ipods, digitale kameraer med digitale fotoalbum, digitale filmkameraer, digitale kartlesere i bilen og skritt-tellere hvis du skal ut å gå...... En skal holde tunga rett i munnen for å holde fra hverandre begreper som CD, DVD, minnebrikke, bluetooth, USB-port, MSN, SMS, LCD, RAM, WAP og nye ord og forkortelser kommer stadig vekk til.
Den økte digitaliseringen fører til økt behov for sikkerhet. I tillegg til brannalarm i taket og brannslokkingsapparat i gangen, har jeg brannmur på PC. Jeg virus-sjekkes daglig av Trend Micro PC-cilin internet security, og jeg oppgraderes automatisk av Microsoft. Likevel er jeg aldri helt trygg når jeg entrer den virtuelle verden!
Mange i min generasjon er bekymret for ungenes bruk av digitale leker og verktøy. Som foreldre er vi i hovedsak bekymret for to ting: 1.Voldlige spill 2. Tidsbruken foran skjermen.
Alle spill er merket med anbefalt alder og i tillegg er det merking som viser om det inneholder banning, vold og/eller sex. Det er viktig at vi som voksne setter oss inn i hva spillene inneholder og går i dialog med ungene om hva som er fornuftige grenser. Det samme gjelder for den totale tidsbruken foran skjermen(e). Forskningen kan til en viss grad berolige oss med at den nye digitale lekearenaen i liten grad ser ut til å fortrenge andre fritidssysler.
De som er mest aktive med dataspill og annen teknologi, ser ut til å være like aktive som andre barn også på vanlige aktiviteter som utelek, øving og fotballsparking. Noen eksperter mener det er tv i større grad enn dataspill som passiviserer ungene og stjeler tid fra andre aktiviteter. Alle er i hvert fall enig om at det er viktig at ungene beveger seg og er i aktivitet både på skolen og i fritida.
Eksperter snakker om den digitale barndom og om digitale lekeplasser. Forskning viser at barn tilnærmer seg og bruker teknologien på fire forskjellige måter: Ikke-bruk (40 %), Nyttebruk (23 %), Underholdningsbruk (25 %) og storbruk (12 %). Noe av det de bekymrer seg mest for, er hvem som IKKe bruker digitale verktøy. De ser store kjønnsforskjeller: Blant andreklassingene spiller bare tre-fire prosent av jentene dataspill mer enn fem dager i uken, mot 20 prosent av guttene.
Tilsvarende tall for sjuendeklassingene er sju-åtte prosent for jentene, og 40 prosent for guttene. Jentene velger i større grad å sms-e på mobil og chatting på internett, mens guttene spiller data/tv-spill eller lager hjemmesider, filmer osv. med digitale verktøy.
Uansett om vi velger å tro ekspertene eller om vi fortsatt er mer enn skeptiske til den nye digitale lekearenaen, så må de av oss med barn i den aktuelle alderen daglig forholde oss til den virtuelle verdenen. Vi kan velge å fokusere bare på problemene eller vi kan prøve å sette oss inn i hva dette handler om. Hva slags spill liker ungen din (action, sport, strategi eller bilspill)? Hva lærer de av spillet? Hva lærer de av bruk av teknologien? Hvem spiller de sammen med?
For 4 år siden fikk min sønn sin første GameBoy med et Pokemon spill (strategi-spill). Inntil da hadde jeg vært svært negativ både til Gameboy og til Pokemoner i alle varianter, men da spillet kun hadde engelsk dialog måtte jeg sette meg ned og lære spillet, for å kunne forklare alle rare ord og uttrykk.
Etter hvert begynte jeg å skjønne ungenes fasinasjon for Pokemonenes verden. I spillet skulle jeg som Pokemon-trener reise til ulike steder på oppdrag for å redde øya fra en klimatisk undergang. Underveis fanget jeg Pokemoner (totalt 150 stk) som jeg skulle gi navn og trene opp.
Pokemoner deles opp i ulike kategorier som stein, elektriske, gress, magnetiske, luft, vann, ild osv. I tillegg har hver av de 4 ulike egenskaper som de bruker under kamp. Disse egenskapene kan byttes ut etterhvert som du trener opp din egen Pokemon i styrke. Når du på din ferd møter andre Pokemon-trenere, velger du ut en eller flere av dine Pokemoner, som skal kjempe for deg (NB! Pokemoner slåss ikke – de kjemper med de ulike egenskapene sine). Hvis du taper, må du ta med deg din Pokemon til et helsesenter for rehabilitering. Hvis du vinner tjener du penger som du kan kjøpe styrkedråper, spesielle verktøy du trenger for å komme deg ut av huler o.l., sykkel, forsvarsegenskaper osv.
Underveis i spillet møter du på mange mennesker som kan hjelpe deg på veien videre. For å komme fra et sted til neste må du møte stedets pokemon- mester og kjempe mot ham. Hvis du ikke har trent pokemonene dine godt taper du og kommer ikke videre.
Som dere sikkert skjønner, ble jeg hekta på spillet. Etter at poden hadde lagt seg satt jeg oppe og spilte i timesvis. Det var kanskje ikke så positivt mht. nattesøvnen, men jeg ble imponert over hvor mange ulike faktorer en må forholde seg til og over kompleksiteten i spillet.
En annen ting jeg lærte underveis, var hvor viktig det var å ta på alvor og forsøke å forstå det som ungen din er opptatt av. Pokemon epoken er forbi her i huset. Nå er det FIFA 2007 på PC som gjelder. For uinnvidde er det er fotballspill. Der spilles det ligaspill, cuper og mesterskap. Som manager kan du kjøpe og selge spillere, og du må forholde deg til styret, spillere, publikumstall, presse og økonomi.
For ikke lenge siden opplevde derfor poden å bli sparka fra jobben selv om laget ledet ligaen fordi han i følge styret viste manglende forståelse for medias behov. Det førte til en interessant diskusjon om bl.a. medias makt. Jeg sitter ikke lenger oppe om natta og spiller, men foreløpig holder jeg meg såpass oppdatert at jeg kan hjelpe ham videre når det er behov for det.
For ungene er spillene spennende, lærerike, de posisjonerer seg sosialt, de tar med seg impulser fra spillene ut i rolleleik og de kommuniserer med kamerater om spillaktiviteten. Hvis vi som foreldre og lærer kun gir de negative tilbakemeldinger på noe som er så viktig for dem, så tar vi fra de mye glede og mestringsfølelse. I tillegg gjør vi det vanskeligere å gå i dialog om hva er bra og hva er ikke så bra.
Elisabeth Staksrud (forsker SAFT) hevder at det er på tide at foreldrene tar ungenes spilleglede på alvor f. eks ved å kjøpe harde pakker under juletreet. Som med alt annet er det viktig å ikke overforbruke digitale spill, men hennes beste råd til bekymrede og usikre foreldre er: Spill selv!
Til slutt en liten data vits: Hva spiser datamaskinen når den er sulten? .... Chips!
Hilsen Tone