Da verdens største fisk ble tatt i Nevlingen

LARS ELSRUD

En kveld sto han Ola på Nevlingsberget og så på vaka til en stor fisk. Fisken var så stor at den ikke vaka etter mygg og fluer slik som annen fisk. Men etter ender og lomeldre som svømte rundt på Nevlingen.

Han Ola bestemte seg for å få med naboen sin, han Per, for å fange fisken. Han dro derfor heimatt til Hedalen og naboen sin og fortalte hva han hadde sett i Nevlingen. Kara ble enige om at Per skulle ordne med kroker og agn, mens han Ola sjøl skulle lage til ei fiskestang.
Han Ola dro så heimat, og bak låven høgde han ned et heilt ore-snar som han kvista opp og skjøtte sammen til verdens lengste fiskestang.
Han Per var først en tur oppi smia og smidde fiskekroker av grovt armeringsjern. Deretter dro han ned i hønsehuset og slo i hjel den fineste verpehøna til kjerringa. Høna bandt han fast til en av krokene fra smia, slik at det ble til en ?flykrok?. Til slutt gikk han bort til ei steinrøys i jordekanten og fant fram seks hoggormer som han putta i ei markøsse, for å bruke til å meite med.

Klokka seks morran etter satt Per ved kjøkkenbordet og drakk kaffe da tuppen på ei fiskestang passerte forbi kjøkkenglaset. Og et kvarter etter kom han Ola sjøl, for han gikk midt på stanga han ?damotta?. Så bar det innover til Nevlingen med de to kara og fiskeutstyret deres.

Da de kom frem lå Nevlingen blank og vindsstille i formiddagsola. Først ble?flykroken? festa til stanga, og kasta utpå Nevlingen. Da kom det opp vanlig ti-kilos ørret som bare rista på hodet og dukka igjen. Den hvite italieneren var nok for grov kost. De skifta derfor over til en krok som de tredde på fire av hoggormene, slik at dette ble til ei stor "marktugge". Og da de kasta dette uti Nevlingen, da ble det fast fisk. Dæsken til fast fisk det blei.

Fisken slo hardt ut og gikk rundt i hele Nevlingen, sånn at gamle båtvrak og søkk-tømmer fløt opp til overflata. Han Ola og Per bytta på å kjøre fisken til langt utpå kvelden, og Nevlingen var farga rød av blod da de endelig fikk fisken på land. Før de fikk tatt livet av fisken hadde den med skjerten slått tvers av tre to-hundre liters furuer og velta et båthus som sto et lite stykke innpå land.

Og da de spretta opp fisken fant de fire hallinger og et mose-lass som hadde gått gjennom isen vinteren før.

---------------

En liten epilog:
I det vi kan kalle "før i tida" var fortellinger og fortellerkunst en ikke uvesentlig del av livet innover i skog- og fjellbygder. Mange tømmerhøggere tilbrakte hele arbeidsuka sammen med andre tømmerhøggere i skogskoier med så glisene vegger, at verken småfugl, skogsfugl eller kuldegrader hadde nevneverdige problemer med å passere mellom tømmerstokka som var forsøkt stabla opp som ei skogskoie. Ja, en og annen kunne vel med innlevelse fortelle at det hendte det passerte en harelos gjennom koia etter at døra var behørig lukket for kvelden, så trekkfullt var det.
Uansett så levde de utroligste fortellinger på en måte som vi nok bare kan misunne i dag. Noen fortellinger var helt sanne men allikevel utrolige. Noen fortellinger ble nok "pussa" , eller kanskje rettere sagt "utvida litt", litt i kanta. Og noen bare rett og slett dikta opp for å være best mulig underholdning uten tanke på at tilhørerne skulle tro på et ord av det som ble sagt.
Den fortellinga jeg har gjengitt her, for dette er et forsøk på en gjengivelse av ei historie jeg har hørt av min far som han igjen hørte i sin ungdom, kommer definitivt inn i siste kategori. Jeg har valgt å benytte navnene "Ola" og "Per" på de to hovedpersonene, men jeg tror mange i Hedalen vet hvilke to hedøler denne historia i sin tid handlet om. Den ene av disse var kjent i Hedalen for å lage nettopp denne siste kategori historier, historier som kun ble til for den gode underholdning sin skyld. Og som den observante leser sikkert har merket seg, så var det ikke noe minus for gode historier på denne siden av fjellet om den inneholdt et lite spark mot hallingen.