Hemmeligheten

GURO LIE

Jeg velger å publisere en novelle jeg skrev i 10. klasse.

- Anna! Du må stå opp, du må ikke komme for seint første dagen din.
Moren roper nede i fra gangen. Anna vrir seg rundt i senga, har ikke noe særlig lyst til å gå på skolen. En helt ukjent klasse og mange nye lærere.
Ingen som Anna kjenner.

Skolebygningen er stor og mørk. Den ligner en murstein som tilfeldigvis datt ned akkurat der. Anna lister seg gjennom porten. Mamma var sent ute til jobb, så hun kunne ikke følge helt inn. Borte ved inngangen står en stor flokk med barn og voksne. Ennå har ingen sett henne, hvis hun vil, kan hun bare snu og løpe hjem igjen. Men da hun stopper opp, ser hun noen jenter som stirrer på henne. Går de i fjerde klasse tro? Føttene blir stive og armene lange, Anna vet ikke hvor hun skal gjøre av dem. Hvis hun fester blikket ned i asfalten rett foran seg, blir det lettere å gå.
Plutselig er hun framme, midt i folkemengden.

- Kan alle være stille? En mørk mannsstemme skjærer gjennom summingen fra mengden. Anna tviholder i selene på sekken. Hun ser ned på beina sine, sandalene er tett inntil hverandre under den gule sommerkjolen.

- Da vil jeg ønske alle velkommen til ett nytt skoleår her på Bakken barneskole. Resten av talen blir borte for Anna, hun studerer alle skoene rundt seg. Menneskene har kommet nærmere hverandre etter at mannen begynte å snakke. Det er så mange forskjellige sko, ulike størrelser, flate, platå, med hæler. Anna har lenge ønsket seg sko med hæl, men mamma sier nei. To ord trenger seg inn av rektorens taleflom: Anna Røland. Hvorfor sa han navnet hennes? Hun ser noen gå bort til en lærerinne etter hvert som navn blir ropt opp. Anna går bort dit hun også. - Det er vel du som er Anna? smiler lærerinnen mot henne.

- Anna, du kan få sitte her ved siden av Julie. Jenta som heter Julie, smiler sjenert når Anna setter seg. Julie har snekkerbukse og det røde håret er satt opp i en bustete hestehale. Anna blir usikker på om hun selv har pyntet seg for mye.
- Ja, da har alle fått plasser. Har dere hatt det fint i sommer? Et ustemt kor skriker ja og begynner å fortelle i munnen på hverandre. Lærerinna ler og hysjer på dem.
- Dere har vel ikke glemt at vi må rekke opp handa? En om gangen vet dere.
Men først vil jeg si velkommen til Anna, hun har akkurat flyttet hit. Kan du fortelle litt om deg selv kanskje? Dette hadde ikke Anna ventet. - Hva synes du er morsomt å gjøre?
- Ri på hest.
- Å, har dere hest? Anna svarer uten å tenke seg om: - Ja, en mørkebrun hoppe, dølehest. Det var en slik Anna ønsket seg. 17 barnehoder er vendt mot Anna.

Etter en lang time med tegning, ringer klokka til friminutt. Julie drar med seg Anna ut til huskestativet. De andre følger etter. Julie føler hun har litt førsterett på den nye ettersom de deler pult. Hun har stukket armen inn i Annas og ser litt overlegent bort på de andre. - Hva heter`n a? spør en lav gutt med runde øyne. Anna tenker seg fort om og svarer kjekt at hesten heter Silja. Noen gjentar navnet forundret. Det var et nytt og rart navn, men de er jo fra et annet sted også. Barna lurer på så mye. Ingen av de andre har hest.

Anna har mange tanker i hodet på vei hjem. Hun har drømt så mye om hvordan det ville være å ha hest. I mange år har hun mast på foreldrene om å få en. Før da de bodde i byen, kunne de ikke ha dyr. Men nå har de jo flytta nesten til landet. Utenfor huset er det en låve, med god plass til en hest. Dessuten har de et lite jorde også, men der vil mamma plante bær.
Hjemme legger Anna seg på stuegulvet for å tegne. Hun finner fram pennalet fra den nye ranselen. Tegningen skal bli en hest. Streken glir sakte og ustøtt framover på arket. To bein, magen, to bein til, halen, ryggen også hodet til slutt. Det skulle ikke være så vanskelig. Likevel blir det aldri så fint som når mamma tegner. Beina får ulik lengde, ryggen blir rar og hodet for stort. Oppgitt krøller Anna arket sammen og hiver det i søppelkassa. Hun bestemmer seg for å se på bilder i stedet. Hun har et album hvor hun har satt inn hestekort. De blir aldri kjedelige. Alle i klassen tror jeg har hest nå. Jeg må late som jeg har det. Det er ikke så vanskelig. Det har jeg gjort i mange år. Leika for meg selv at jeg har hatt hest. I byen var stallen på badet. Der fikk liksomhesten vann i vasken og fôr i badekaret. Ingen må få vite at jeg ikke har hest på ordentlig. Det smeller i ei bildør. Anna løper bort til vinduet og kikker ut. Det er mamma.

- Hei jenta mi, hvordan gikk det på skolen i dag? hun setter handleposene på bordet og ser spent på Anna.
- Det gikk fint. Hvor er pappa? Moren stikker hodet ned i en pose og mumler at han blir sein i dag, det var noe som måtte ordnes i byen.

Anna er førstemann inne i klasserommet andre skoledag.
- Hei Anna! Hvordan går det med hesten? Har du vært oppe og gitt den fôr i dag? Anna blir litt varm med det samme. Jeg må bare leke at jeg har hest, tenker hun for seg selv.
- Ja, jeg og pappa må opp kjempetidlig hver dag for å mate henne. Dessuten må hun strigles. Samtalen dør ut i oppstyret da resten av klassen stormer inn.

- Vet du hva som hadde vært koselig? Om hele klassen kunne besøkt deg hjemme og sett på hesten. Så får alle vite hvor du bor også, lærerinna er ivrig over sitt eget forslag. Hun vet ikke hvilken vanskelig situasjon hun setter Anna i.
- Vi har det fryktelig travelt hjemme nå. Jeg må nok snakke med mamma og pappa først. Lærerinna nikker tankefullt mot Annas rødmende ansikt.

Faren kremter og tar en slurk av melka. Han ser alvorlig bort på Anna, som ikke legger merke til glimtet i øyet. - Det er noe vi må snakke om Anna, du er hjemme i morgen ettermiddag? Anna nikker og løper for å legge seg.
Det er vanskelig å få sove i kveld. Følelsen av at noe er galt, sitter i Anna. Hun ser for seg farens alvorlige ansikt igjen. Hva er det han vil snakke om? Tenk om han har fått greie på liksomhesten!

Lukta av høy kiler Anna i nesa. Hun sitter innerst i et hjørne i låven hjemme. Magen verker. Det har den gjort hele dagen. Lærerinna har sett undrende på henne flere ganger. En gang spurte hun om det var noe i veien.
Anna hadde bare rista på hodet og løpt bort til de andre. Nå er det ettermiddag. Om en stund vil mamma og pappa komme hjem. Jeg tør ikke snakke med dem. De vet helt sikkert alt sammen om hemmelighesten. Kanskje de glemmer det hvis jeg sitter her lenge nok. Lyden av bildur stiger sakte. Nå kommer de.

- Tror du hun har skjønt noe? Nina ser bort på mannen sin. Han smiler. De gleder seg til å komme hjem til Anna med overraskelsen. Nils kjører sakte på grunn av lasten. Vel framme løper de inn for å finne dattera. Hun er ikke der. Nina kikker bekymra på klokka.
- Hun burde vært hjemme for to timer siden.

Nina får tak i Annas lærer på telefonen.
- Hei, jeg heter Nina Røland. Jeg er Annas mor. Hun har ikke kommet igjen enda, jeg lurte på om du visste noe?
- Nei, jeg har ikke sett henne siden vi avsluttet i dag.
- Greit, jeg får ringe noen foreldre.
- Men du, nå når jeg har deg her. Har Anna nevnt at jeg har tenkt å ta med klassen hjem til dere for å se på hesten?
Nina blir stille litt.
- Ja, hun sa det. Dere er hjertelig velkommen. Bare si fra når så kan jeg være hjemme.

Anna hører foreldrene rope på henne. Stemmene nærmer seg. Døra til låven åpnes.
- Anna, der er du. Jeg har snakka med læreren din. Vi har avtalt at klassen kan komme og se på hesten neste uke.
Anna ser forundret på moren sin.
- Men vi har da ingen hest, snufser hun. Nils løfter jenta si opp på skuldrene og bærer henne ut på tunet. Der står ei vogn med en brun hest i.
Anna roper av begeistring og hiver seg rundt halsen på moren. Hun ler og gråter om hverandre.
- Stakkars vesle jenta, har du hatt det vanskelig?