Den lille
forskjellen mellom å tro og å vite
MIRIAM HAUGEN
Inniblant, når jeg virkelig tenker etter, slår
det hvor mye jeg tror jeg vet. Hørte du det, jeg TROR jeg vet og så er
det nettopp det som blir feil – egentlig bare tror vi.
Mye
av det vi tror vi vet kan vi med enkle midler finne svar på. Vi kan slå
opp i ei bok, vi kan søke på internett og vi kan spørre noen som vet. I
et bygdesamfunn som Hedalen blir det trodd så mye om mangt og mange. Vi
tror at naboen er sykmeldt fordi det er OL, vi tror at den andre naboen
jobber så mye fordi kona er klin gæren, den tredje naboen sitter på
rompa og lar møkka gro. Tror vi.
Jeg tror en del om kommuneansatte. Der har jeg
førstehåndskunnskap ettersom jeg har arbeidet 13 år i ulike kommuner og
dessuten er jeg gift med en kommuneansatt. Men å ha arbeidet 13 år i
kommunesektoren er jo ingen ting. De aller fleste har jo i alle fall
arbeidet 30 år, det ser man på de gråe håra og det sure oppsynet.
Hvis du er ærlig, tror jeg nok du har tenkt tankene
selv. Eller? Etter 13 år vet jeg en god del om kommuneansatte. Og det
viktigste er, at de er som folk flest de også. Utrolig nok. Men de
trenger en god porsjon selvironi.
Skitur. Silkeføre. Sol og 3-4 kuldegrader. Milevis
med løyper. Alle nordmenns største lidenskap. Selv synes jeg skiturer er
fabelaktige. Med barn kan turene ofte bli korte i avstand og lange i
tid. Likevel synes jeg det er flott. Men trenger alle skiturer og
trasking i skog og fjell for å ha det bra?
Kafè og en rusletur på Aker Brygge. Kanskje en time
på en benk i Spikersuppa med grundig observasjon av alle
forbipasserende. Tenk deg det.
Jeg må innrømme at jeg tror en del om Mystic
Mountain - jeg har lest, jeg har hørt, jeg har opplevd og jeg har lest
mer. Ja visst har vi rett til å være skeptiske og spørrende og synes det
er dumt å ikke få oppklarende svar. Men vi kan ikke tro uten å vite.
Jeg tror at de fleste brukerne av stedet, finner
det samme som jeg finner – når jeg en fin sommerdag, langt innpå
Hedalsfjellet, stille sitter på en stein og tenker på ingenting. Kanskje
opplever byboeren det samme på benken ved Spikersuppa. Derfor tror jeg
at jeg ikke behøver indiske guruer. Hva andre trenger, vet ikke jeg.
Hybelkaniner. Har du ikke bodd på hybel, sier du.
Heldige deg. Jeg trodde kanskje at de forsvant med hybelen, men jammen
følger de med inn i eneboligen også. Bryr jeg meg om mine hybelkaniner
fordi jeg tror at andre bryr seg om dem eller bryr jeg meg om dem for
min egen del. Og trenger jeg å tenke på kaninene fordi om andre bryr seg
om dem. Er det ikke mitt hus, da? Å ha det bra, kan være å sette seg ned
midt i hybelkaninfarmen med ei tålelig god bok og lese de to timene
etter barna har lagt seg. Kanskje hadde jeg gjort det med bedre
samvittighet, viss jeg ikke trodde at alle andre antok jeg var lat. Om
jeg ikke visste at det tros så mye.
Kommuneansatt, skitur, Mystic
Mountain, hybelkaniner. Ofte er det nettopp enkeltord, som gjør
at vi tror. Ord som har fått en betydning ut fra egne og andres
opplevelser eller noe vi har hørt. Et ord kan gi oss assosiasjoner,
negative og positive, og påvirke måten vi møter andre mennesker på.
I et bygdesamfunn er vi
mange som tror mye. Det har slått meg, at det jeg ikke har noe med,
trenger jeg ikke å tro noe om heller. Jeg tror det er vondt å bli trodd
om og oppfordrer alle til å tro mindre og i stedet prøve å få vite mer. |