Den lille forskjellen mellom å tro og å vite

MIRIAM HAUGEN

Inniblant, når jeg virkelig tenker etter, slår det hvor mye jeg tror jeg vet. Hørte du det, jeg TROR jeg vet og så er det nettopp det som blir feil – egentlig bare tror vi. 

Mye av det vi tror vi vet kan vi med enkle midler finne svar på. Vi kan slå opp i ei bok, vi kan søke på internett og vi kan spørre noen som vet. I et bygdesamfunn som Hedalen blir det trodd så mye om mangt og mange. Vi tror at naboen er sykmeldt fordi det er OL, vi tror at den andre naboen jobber så mye fordi kona er klin gæren, den tredje naboen sitter på rompa og lar møkka gro. Tror vi.  

Jeg tror en del om kommuneansatte. Der har jeg førstehåndskunnskap ettersom jeg har arbeidet 13 år i ulike kommuner og dessuten er jeg gift med en kommuneansatt. Men å ha arbeidet 13 år i kommunesektoren er jo ingen ting. De aller fleste har jo i alle fall arbeidet 30 år, det ser man på de gråe håra og det sure oppsynet.

Hvis du er ærlig, tror jeg nok du har tenkt tankene selv. Eller? Etter 13 år vet jeg en god del om kommuneansatte. Og det viktigste er, at de er som folk flest de også. Utrolig nok. Men de trenger en god porsjon selvironi.  

Skitur. Silkeføre. Sol og 3-4 kuldegrader. Milevis med løyper. Alle nordmenns største lidenskap. Selv synes jeg skiturer er fabelaktige. Med barn kan turene ofte bli korte i avstand og lange i tid. Likevel synes jeg det er flott. Men trenger alle skiturer og trasking i skog og fjell for å ha det bra?

Kafè og en rusletur på Aker Brygge. Kanskje en time på en benk i Spikersuppa med grundig observasjon av alle forbipasserende. Tenk deg det. 

Jeg må innrømme at jeg tror en del om Mystic Mountain - jeg har lest, jeg har hørt, jeg har opplevd og jeg har lest mer. Ja visst har vi rett til å være skeptiske og spørrende og synes det er dumt å ikke få oppklarende svar. Men vi kan ikke tro uten å vite.

Jeg tror at de fleste brukerne av stedet, finner det samme som jeg finner – når jeg en fin sommerdag, langt innpå Hedalsfjellet, stille sitter på en stein og tenker på ingenting. Kanskje opplever byboeren det samme på benken ved Spikersuppa. Derfor tror jeg at jeg ikke behøver indiske guruer. Hva andre trenger, vet ikke jeg. 

Hybelkaniner. Har du ikke bodd på hybel, sier du. Heldige deg. Jeg trodde kanskje at de forsvant med hybelen, men jammen følger de med inn i eneboligen også. Bryr jeg meg om mine hybelkaniner fordi jeg tror at andre bryr seg om dem eller bryr jeg meg om dem for min egen del. Og trenger jeg å tenke på kaninene fordi om andre bryr seg om dem. Er det ikke mitt hus, da? Å ha det bra, kan være å sette seg ned midt i hybelkaninfarmen med ei tålelig god bok og lese de to timene etter barna har lagt seg. Kanskje hadde jeg gjort det med bedre samvittighet, viss jeg ikke trodde at alle andre antok jeg var lat. Om jeg ikke visste at det tros så mye. 

Kommuneansatt, skitur, Mystic Mountain, hybelkaniner. Ofte er det nettopp enkeltord, som gjør at vi tror. Ord som har fått en betydning ut fra egne og andres opplevelser eller noe vi har hørt. Et ord kan gi oss assosiasjoner, negative og positive, og påvirke måten vi møter andre mennesker på.

I et bygdesamfunn er vi mange som tror mye. Det har slått meg, at det jeg ikke har noe med, trenger jeg ikke å tro noe om heller. Jeg tror det er vondt å bli trodd om og oppfordrer alle til å tro mindre og i stedet prøve å få vite mer.