Det historiske hjørnet

Asbjørn Nordby er født og oppvokst i Hedalen.  Nå bor han i Asker.  På oppfordring har han stilt til disposisjon teksten som følger. Den inneholder interessant historisk stoff fra Hedalen fra 1920-tallet og utover.

Erindringsopptegnelser fra et langt liv

Jeg, Gudmund Asbjørn Nordby ble født 16.Juli 1923 på Jøranbyhaugen- eller Ildjarnstad Skole i Hedalen, Valdres. Jordmora (Bakkom) hadde i følge hva min søster Magnhild har fortalt meg, kjærlighetssorg. Dette var antagelig grunnen til at jeg ikke ble ”riktig navla”, som Magnhild uttrykte det. Dette medførte seinere-i 7-års alderen- et kort sjukehusopphold på Rikshospitalet. Ellers benyttet Magnhild seg av det i festlig lag . Hun mente jeg hadde blitt utstyrt med en propell –hva nå hun mente med det.

Oppramsing av mine foreldre og besteforeldre og slekt ellers skal jeg ikke gå inn på her. Det finnes nedtegnet mange steder, ikke minst i den tykke slektsboka til Sanford Fossholt.

Barneåra mine var gode –ja, etter det jeg erindrer svært gode. Vi var 7 søsken, 3 brødre og 3 søstere. Det var i aldersrekkefølge : Håkon f.1909, Inger f. 1911, Olga f. 1914, Herman f.1917, Magnhild f. 1921 og Gudmund - født på nyttårsaften 1928. Mellom Magnhild og meg mistet mor en gutt , Trygve.

Den gangen fantes det ikke noen barnehage hvor foreldrene kunne få litt avlastning med barna. Det ble for det meste de eldre søskena som passa de yngre. Jeg kan huske at Magnhild –som var et par år eldre- måtte ta seg av meg. Det var etter det Magnhild har fortalt -ikke alltid like lett. Som den yngste i søskenflokken før Gudmund kom, var jeg vel noe bortskjemt.

Jeg kan huske at vi om vinteren akte på kjelke. Når vi skulle opp bakken igjen, så skulle Magnhild dra meg. Ble det bratt nok, greide hun det sjølsagt ikke og jeg måtte av kjelken . Dersom Magnhild da begynte å gå før jeg kom opp ved hennes side, kommanderte jeg henne til å gå bakover igjen så mange skritt som hun hadde gått framover uten min ”tillatelse”.

Det er Magnhild som har yndet å fortelle om dette, men antagelig var jeg noe sta i barndommen. Noe godt kom det ut av det også, tror jeg. F.eks. lærte jeg meg å svømme før jeg begynte på skolen. Det var ikke alminnelig at noen kunne svømme i Hedalen på den tiden. Det gikk gjetord om Helge Sandaker: ”Han kan svømme også han”,sa folk. Det gjorde Ildjarnstadgutta og jeg noe med. Vi satte i gang trening – etter anvisning i Norsk Barneblad, i Ildjarstadhølen og Springføss.
I dag er det vel en raritet dersom det er en guttunge som ikke kan svømme.

Far hadde bygd fiskehytta Fjellvang ved Milibrenn-putten mellom Muggedalen og Teinevassåsen. Sjøl om det var mye å gjøre med slått og høying etc. både på skulejorda og i Bondli om sommeren, sørget far for at hele familien fikk 8 dager på hytta sammen. Det var ufoglemmelige dager. Hytta ble ellers også mye brukt i året til jakt og ikke minst fiske. Fiske ga faktisk- i de ”harde tredveåra” et kjærkomment tillegg til næringsgrunnlaget for mange familier. Far var med og dannet ”Fjellstyret” i Hedalen. Han ivret mye for kultivering av fiskevatna.

Jeg kan huske jeg fikk lov å være med til Otternes på Heggenes i Ø.Slidre for å hente fiskeyngel som Fjellstyret sørget for å få satt ut i vatna over hele Hedalsfjellet.

I Hedalen, og forøvrig i hele Sør-Aurdal kommune, var det i min oppvekst på 1920-30 –tallet obligatorisk med alminnelig 7-årig folkeskole. I tillegg kunne man søke seg til en ambulerende ett-årig framhaldsskole.
Det var i Hedalen 4 skolekretser: Storruste Skole, Nerstad Skole, Ildjarnstad Skole og Åsli skole.

Se navn her.

Min far var hovedlærer ved Ildjarnstad skole. I tillegg kirkesanger og klokker. Det var ingen egen prest i Hedalen. Den måtte komme fra Bagn. Kommunikasjonsforholdene var langt fra dagens standard, og det ble mange overnattinger på Preststuggu for bl. a. sognepresten Johan Hveem .

Lovise Haugen sørget nok for han der, men bevertning husker jeg ofte mor måtte ta seg av. Da ble jeg sendt til butikken for bl.a. å hente Ideal flatbrød, av det tynne fine som fremdeles selges i dag. Det heimebaka var ikke godt nok, syntes mor - enda det fantes jo ikke bedre flatbrød enn det som ho Sigrid på Sandaker og mor hadde baka på takka i Størhuset.

I den gamle bygningen på ildjarnstad skole var det foruten to klasserom også to leiligheter, en for lærerfamilien og en mindre oppe i annen etg. for lærerinna. Der bodde Kristine Wangensteen Haugen, som var min lærerinne på barneskolen de to første åra av min skoletid. Det var på min tid 5-delt skole ved Ildjarnstad.

Vi gikk bare annenhver dag på skolen. Far hadde 4. og 5. klasse. Tredjeklassen måtte dermed bekles med en lærer utenfra, og jeg fikk hovedsaklig Halstein Storruste da som lærer. Alle skulle ha 7 år på grunnskole den gangen. Etter mitt tredje år gikk jeg 2 år i 4. klasse. Så skulle jeg flyttes opp til 5.klasse, men det året var det færre elever, så de ble samlet i 4 klassetrinn.

Dette medførte at jeg måtte gå to år til i fjerde klasse for å få de nødvendige 7 år i folkeskolen. Da jeg senere fortalte mine barn at jeg hadde gått 5 år i 4.klasse spurte de mor: ” Er det virkelig sant at far har gått 4 år i 4.klasse på følkeskolen?” --” så dom gikk det da ikke an å være.” Mente de. Men jeg kom meg da etter hvert bestått ut av det, og ble til og med konfirmert i Hedalen Kirke i 1937 som den nest yngste av konfirmantene.

Jeg kan huske at Ola Waagaard var den yngste og satt nederst av guttene ved siden meg i kirken. Det året vi gikk ”for presten”, gikk vi nemlig sammen med begnadølingene -- annenhver gang i henholdsvis Hedalen og Begnadalen. Jeg synes det er riktig å gjøre oppmerksom på at det ikke var noen skyss å få for oss den gangen. Det var å greie seg sjøl : gå, sykle eller om vinteren, ski. Johan Hveem var sognepresten, men vi hadde som regel Per Juvkam – den senere biskopen -- som lærer i konfirmantforberedelsene.

En vinter hadde vi sløyd ( snekkerskole). Siden vi bare gikk annenhver dag på skolen, ble ”fridagen” benyttet til det. Det var Odd Thorsrud fra Bagn som var vår sløydlærer. Vi snekret forskjellige ting , fra håndkleholdere til større ting som skap. Jeg laget et roskap som jeg - sikkert nok med god hjelp av læreren -- rosemalte. Det står 1934 på skapet, og det vil da si det året jeg fylte 11 år. Det året hadde den militære flyskole med Ole Reistad som sjef vinterøvelse på Nes (Sperillen).

Vi hadde skoletur dit og jeg kan huske sløydlæreren ville prøve om han og jeg kunne få bli med en flytur. Det ble det ikke noe av – sannsynligvis fordi jeg nok sikkert var noe reservert med tanken på å komme opp i lufta. Han var også veldig hyggelig og passet spesielt på meg, kan jeg huske. Dette skyldtes, tror jeg- at det hadde blitt en romanse mellom ham og min eldste søster Inger. Det ble imidlertid ikke noe mer, noe som sikkert skyldtes Ingers store pliktfølelse for å hjelpe mor heime med hus- og fjøsstell.

I tillegg hadde de mye av renholdet i forbindelse med skolen. Bror Håkon var ved P.C. Christensens trikotasjebabrikk i Drammen og på den tiden nettopp reist til England for å utdanne seg videre innen tekstil. Inger giftet seg senere – etter krigen, men døde allerede i 1951 knapt 40 år gammel etter en hard forkjølelse. Det var midt i slaktetida om hausten og alle måtte stå på. Det var ingen som tok noe særlig hensyn til en forkjølelse.
Jeg husker svigerinna til Inger, Hjørdis – sa at jeg måtte besøke Inger ofte. ” Inger har det ikke så godt oppi hos oss”, sa hun. Ja, materielle goder er vel ikke alltid godt nok for å trives.

Jeg for min del trivdes etter det jeg minnes bra på skolen. Far var raus og vi hadde stor frihet, men vi måtte tidlig være med i arbeidslivet . Det var nok å gjøre – særlig etter at far begynte å bygge opp i Bondli midt i 20-åra. Han kjøpte Bondli av sin onkel Tidemann som hadde vært omgangsskolelærer.

Med i avtalen var at Tidemann skulle ha ”livaure”, d.v.s. en slags form for livspensjon. Mine eldre søsken har fortalt meg at da Tidemann ble sjuk på sine gamle dager, det må ha vært i1924 -- måtte far ta han heim til boligen på skulehuset for pleie. ”Det verste var lusa” , husker jeg Inger sa. Han må ha vært temmelig skral, for han døde da også etter knapt et år i pleie.

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |