Preken på olsokgudstjeneste
| HELGE HARTBERG |
Olsok
2006 e.Kr. Hedalen stavkirke kl. 18.00
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.
Gratulerer med dagen! Olsokdagen er en festdag. Vi feirer den kirken vi hører til.
Vi feirer ikke Olav den hellige. De fleste av dere er oppmerksomme på at slaget på Stiklestad først og fremst dreide seg om kampen for kongemakten i Norge. Kristentroen var antakelig like sterk hos Olavs motstandere, og det har vært like mange kristne hærmenn i bondehæren som i Olavs hær.
Men da man begynte å feire olsok, da var det fordi man mente at Olavs død på Stiklestad fikk en helt spesiell betydning for innføringen av kristendommen i Norge. Og at vi fikk en kristen kirke i Norge, det må vi feire og glede oss over. Og derfor fortsetter vi å feire olsok.
Også i dag er kongen kirkens høyeste beskytter. Det er ikke uproblematisk å blande sammen statsmakt og kirkeledelse. Den sammenblandingen bør opphøre så fort som mulig. Men så lenge kongen faktisk er den øverste i kirkeledelsen vår, skal vi ta ham på alvor og be om Guds velsignelse også over den delen av oppgaven hans.
Derfor skal vi nå synge kongesangen på samme måten som vi synger et vers før tekstlesningen på de store høytidsdagene.
Og når vi har fått ryddet opp i ansvarsforholdet mellom kirkeledelse og statsstyre, så skal vi allikevel ta kongen med i vår forbønn og vi skal fortsette å synge kongesangen.
Reis dere og syng nr. 734 i Norsk Salmebok.:
Gud, sign vår konge god!
Sign ham med kraft og mot,
sign hjem og slott!
Lys for ham ved din Ånd,
knytt med din sterke hånd
hellige troskaps bånd
om folk og drott!
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 20. kapittel:
Jesus kalte disiplene til seg og sa: «Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og at stormennene styrer dem med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være deres tjener, og den som vil være først blant dere, skal være slaven deres. Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.”
Matt 20,25-28
Det gjelder å være best og størst. Vi har sett det nå når sportssendingene på TV og reportasjene i avisene har fortalt om Fotball VM og Tour de France. Da gjelder det å vinne.
Og også i politikken gjelder det å ha størst makt og mest innflytelse. Vi ser det hver gang det skal være valg og valgkampen pågår som mest hektisk. Det gjelder å skaffe seg posisjoner, prestisje og makt.
Ja, selv når det skal velges ledere i kirken, så viser det seg naturligvis at kirken faktisk består av alminnelige mennesker den også. Det gjelder å skaffe seg posisjoner og innflytelse. Slik har det vært helt fra begynnelsen av.
Jesus kalte disiplene til seg og sa: «Dere vet at folkenes fyrster undertrykker dem, og at stormennene styrer dem med hard hånd. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være deres tjener."
Selvfølgelig må vi ha konger eller presidenter eller statsministre til å styre landene. Selvfølgelig må vi ha ordførere til å lede kommunene. Og kirken trenger sine biskoper.
Og idrettskonkurranser hvor det gjelder å gjøre sitt ytterste for å vinne, det er en bra ting.
Men det største er ikke å vinne, styre eller regjere. Det største er å tjene.
Den som vil være først blant dere, skal være slaven deres, sier Jesus.
Det betyr ikke at Jesus vil du skal se på deg selv som mindreverdig og ubetydelig i forhold til alle andre. Tvert imot. Ethvert menneske har en verdi som ingen maktposisjon eller pengeformue kan oppveie. Jeg skal nevne tre saker som viser det.
Først er du verdifull for Gud, for han har skapt deg i sitt bilde, og tenkte deg til å være hos ham.
For det andre er du verdifull for deg selv. Gud skapte deg med gleden over livet, gleden over å være til, gleden over å være mann eller kvinne.
Og for det tredje er du verdifull for andre mennesker. For vi mennesker er skapt til å leve sammen, til å høre til i et fellesskap. Vi er avhengige av hverandre, og vi trenger hverandre. Nettopp det at vi får være noe for hverandre, viser hvor stor verdi hver enkelt har.
Jesus understreker dette ved å sette seg selv opp som eksempel:
"Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange."
Når han, som er den største av alle, tok på seg tjeneroppgaven og gav seg selv for oss, så viser det hvor stort det er å være tjener.
Det er nyttig å bli minnet om dette nå når alt samfunnet dreier seg om at hver og en skal realisere seg selv, sørge for sin egen karriere, karre til seg selv mest mulig av fellesskapets verdier. Nettopp fra kirken skal det lyde ut over folket vårt: Du lever ikke på jorden for at andre skal tjene deg, men for at du skal tjene dem, slik Kristus tjener oss.
Og hvordan vi skal tjene hverandre, det lærer vi av Jesu bud.
I denne olsokgudstjenesten bruker vi en gudstjenesteliturgi hvor de ti bud er en viktig del. Skal vi tjene hverandre, er det viktig å vise hverandre hva som er Guds gode vilje med våre liv. Tenk for et samfunn vi ville få hvis alle mennesker holdt budene.
Ingen snøt på skatten. Det ville merkes på kommuneøkonomien.
Ingen ektefolk gikk fra hverandre, og ingen tjuvstartet et samliv uten å gi et offentlig løfte om troskap. Det ville skape et tryggere hjem for både voksne og barn. De som fikk sin seksualitet dreid mot sitt eget kjønn, de ville se at selvom livet blir fryktelig vanskelig, så er det allikevel viktig å leve rett. Men enkelt er det ikke.
Hvis alle holdt budene, ville ingen ha løyet på hverandre, tyveri ville vært et ukjent fenomen, og ingen ville risikere å bli drept av et rasende medmenneske.
Hvis alle hadde holdt Guds bud.
Vi gjør hverandre en stor tjeneste, når vi viser hverandre Guds gode vilje med våre liv. Du lever på jorden for at du skal tjene andre.
Dette er kirkens budskap. Men det er ikke hele kirkens budskap. Ja, det er ikke en gang dette som gjør kirken til kirke. For hvis kirken ikke hadde mer å si, enn at vi må være flinke til å tjene hverandre, da var den ikke kirke lenger. Men nettopp når Jesus setter seg selv opp som eksempel for vår tjeneste, så peker han samtidig på sin egen tjeneste, den ingen av oss kan gjøre ham etter:
"Menneskesønnen er kommet for å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange."
Vi feirer minnet om at kirken og kristentroen kom til vårt land. Til den feiringen knytter vi også ønsket om at landet må få beholde kirken og kristentroen. Og da er det en eneste ting det kommer an på. Ikke at vi blir flinkere til å tjene hverandre, men at Jesus får komme og tjene oss.
Jesus tjener oss når han lar oss høre sitt ord. Når han tar imot et barn i dåpen. Når han gir oss sine gaver i nattverden. Jesus tjener oss når vi er samlet til gudstjeneste. Det er derfor det heter gudstjeneste. Det er Jesus Guds Sønn som tjener oss.
Så lenge Jesus får gi oss sin tjeneste, så lenge beholder vi kirken og kristentroen i landet vårt.
Det er mange her til lands som ønsker å kalle seg kristne, nesten halvparten ifølge meningsmålingene. Det kan ligge ulikt innhold i bruken av ordet kristen. Men det betyr i hvert fall at kristendommen oppfattes som noe verdifullt, og det skal vi glede oss over.
Men så skal vi gå ut med kirkens budskap til alle, enten de kaller seg kristne eller ikke, og fortelle at det som gjør noen til kristen, det er å ta imot Jesu tjeneste.
Mange er engstelige for kirkens og kristentroens fremtid i landet vårt. I årevis har sterke krefter kjempet mot kristentroens innflytelse. Desto viktigere blir det å understreke hva kristendom egentlig er: Å la Jesus gjøre sin gjerning for oss.
Mange er også bekymret for hva det betyr for kirkens fremtid at vi stadig tar imot innvandrere med en annen religion.
Men det som er den virkelige fare for kirken, det er ikke møte med andre religioner. Den virkelige fare er vår likegyldighet overfor vår egen tro. Holder vi fast på hva som er sann kristen tro, at Jesus gav sitt liv for oss, da har vi også noe å fortelle dem som kommer hit med en annen religion. Og da har vi også noe å vise dem, at vi vil være et folk som tar imot Jesu gave.
Innvandrerne kommer ikke til å ta kristendommen fra folket vårt.
At snart hver femte skolebarn vil være udøpt og stå utenfor kirken, det vil heller ikke ta kristentroen fra oss.
At en rekke kjendiser og mediefolk gjør narr av kirke og kristentro, og at flere og flere mennesker synes de kan innrette livet sitt som de vil, uten å bry seg om Guds bud, at en rekke av våre politikere ser ut til å gi avkall på verdier og normer som har vært selvsagte i vår kristne kultur, - det er alt sammen ille, og vi skal ikke ti stille om det, men det tar ikke kristendommen fra oss.
Det som kommer til å ta kristendommen fra oss, det er at de som vet at de vil høre kirken til, unnlater å være til stede når Jesus samler sin menighet for å tjene den og gi sitt liv for den.
Naturligvis er det mange gode grunner for å ikke gå i kirken. Ta deg et stykke papir og skriv dem opp, og spør så deg selv for hvert enkelt punkt: Er dette god nok grunn til at jeg skal unnlate å gi mitt bidrag til at vi beholder kirken her hos oss? Er det god nok grunn til at jeg skal la være møte opp når Jesus vil tjene meg og gi sitt liv for meg?
Kanskje kan du legge svaret ditt i den salmen som du nå skal synge:
Det folk som frægt vil vera
og vinna lukka lang,
det høgt Guds ord må bera
som ljoset på sin gang.
Lykke til!