En utflytta hedølings ventetanker

Av Jan Ove Brenden

Siden jeg har hørt rykter om at kommentar-skribentene kan få utbetalt et femsifret beløp,- var jeg rask til å takke ja da jeg fikk forespørsel om å skrive en kommentar ;-)

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om, men jeg tror det må bli noe om å vente, samt kanskje litt om å være utflytta hedøling siden jeg hører til den kategorien.

Siden livet mitt handler mye om venting for tiden, velger jeg i hovedsak dette som tema. Jeg tenker ikke på å vente på bussen eller på å komme inn til tannlegen, men å vente på å bli far. I mars 2005 startet vi en adopsjonsprosess, noe som betyr mye venting, men nå er ikke en slik venting nødvendigvis noe negativt, men en tid man kan tenke tilbake på som noe hyggelig.

Et elefantsvangerskap varer i 22 måneder, men vi må nok belage oss på å vente noen måneder lenger enn elefanten. Jeg tør nesten ikke tenke på hvor mye jeg gleder meg til dagen da vi endelig sitter på flyet til Colombia. Vi har jo reist en god del, men dette blir ikke som en vanlig feriereise - Vi reiser to og kommer tilbake som en familie på tre.

Vi forbereder oss så godt vi kan og har kontakt med både noen som har adoptert, og noen befinner seg i prosessen som oss. Men uansett hva man forbereder, vil ting sikkert være annerledes og kanskje også større enn man har forventet, så å være 100 % forberedt til noe så stort i livet, er nesten en umulig oppgave.

Det er ikke til å unngå at både kollegaer og bekjente lurer på hvordan det går, og hvor lang tid det tar o.s.v., og selvsagt også hvorfor det tar så lang tid. Det er hyggelig at noen bryr seg og viser interesse, men noen ganger kan man høre kommentarer som kan virke både provoserende og frustrerende for oss som er i en adopsjonsprosess.

Jeg har selv fått høre noe slikt som "Bare vent til dere får egne barn, da blir det slutt på å ligge på sofaen, og å reise på lange ferier." Eller for. eksempel man overhører barnegråt når man snakker med noen på telefonen eller andre steder, og man får høre at "Slik får dere det også snart".

Selv om det sikkert ikke er vondt ment, merker jeg at jeg blir litt småvarm innvendig og tenker at ikke alle vet hva de som har kommet frem til avgjørelsen om å adoptere, har vært i gjennom. Når man er i en adopsjonsprosess, blir man nok også veldig var for ulike typer kommentarer.

Ellers er det en del uvitenhet ute og går - Noen tror det bare er å ”sette seg på ei liste”, eller at ”nå er dere godkjent, så da er det vel bare å hente”. Vel, nå kan man verken forlange eller forvente at alle skal vite hva det dreier seg om, så det blir ofte å gjenta seg selv og forklare igjen og igjen.

Å bli foreldre er ingen menneskerett, men for mange er det nok en selvfølge med egenfødte barn. Noen ganger kan det virke som barnegråt og nattevåk er noe så forferdelig man gjerne skulle vært foruten. Det provoserer meg, selv om vi ikke har den erfaringen med våkenetter, barneskrik og bleieskift, skulle vi gjerne kunne byttet ut det med det vi har vært i gjennom de siste årene. Ikke alle vet hvor dypt savnet er etter et barn som ikke har opplevd å ikke kunne få det når man ønsker det så intenst.

Altså er dette et spark til dem som klager over hvor ille og krevende det er å ha og å oppdra et barn. Vi vet og forstår at alt ikke går på skinner hele tiden når man har et barn, og vi vet livet blir annerledes. Men det vi også vet med sikkerhet, er at vi gleder oss til å bli kjent med barnet; le, gråte, og dele vårt liv sammen med vårt etterlengtende barn. Så vær glad over deres våkenetter og barnegråt, vær glad over at det er et barn som krever oppmerksomhet når dere kommer slitne fra jobb! Phuu.. det var dagens frustrasjon ;)

Så, ellers da – hvordan det er å være utflytta hedøling i Oslo? Tja, det er vel som å være fra en hvilken som helst annen bygd i Norge. Det føles ikke noe annerledes å være hedøling eller fra andre bygder, tror jeg. Når man snakker med folk i Oslo hvor man kommer i fra, er det ofte man hører at de kommer opprinnelig fra et eller annet sted, slik som meg.

Jeg har bodd i Oslo i 16 år, og mine bånd til Hedalen er nok ikke så sterke som de en gang var, og jeg er nok heller ikke i den gruppen som noen gang flytter tilbake til Hedalen. Jeg synes selvfølgelig at det er en bygd med flott natur og mange hyggelige mennesker, men personlig har jeg vel ikke den helt rosenrøde fremstillingen av bygda som kanskje mange av bygdas patrioter har.

Reiser til fjerne strøk har nok gjort noe med meg -- både som menneske og hedøling. Jeg er opptatt av at man skal kunne ha lov til å ha ulike meninger og syn, og at ting kan gjøres på ulike måter uten at man nødvendigvis lurer på hvorfor det er sånn, og hvorfor de ikke gjør slik i stedet.

Noen ting bare er slik, og det er ikke alltid man skal, eller kan forlange svar på hvorfor ting er som de er. Det har med respekt av andre folks levemåter og kultur å gjøre. Selv om jeg har ganske så dårlig syn har jeg fått et større synsfelt av å reise.

Vi har fortsatt hedalstreff i Oslo, selv om oppmøtene har sunket betraktelig med årene, har vi hatt mange hyggelige treff. Det er vel i hovedsak gjennom disse treffene at kontakten med hjembygda blir opprettholt for mitt vedkommende -- i tillegg til å følge med på Hedalen.no selvsagt.

For de som skulle ha interesse av å være med på e-postlisten for Hedalstreff i Oslo er,  det bare å sende en mail til hedalstreff@janovebrenden.no  så får du en mail når og hvor det er treff i Oslo. Men det har liten hensikt å bare stå på denne listen for moro skyld, det er greit at de som står der også bidrar til å være med på treffene en gang i blant :)

For de som har lyst å følge med i min verden ellers,  er det bare å ta turen innom www.janovebrenden.no  Der er også link til vår adopsjonsside der jeg skriver litt om prosessen vår frem til det fantastiske målet.

God sommer!

Sol og blå himmel fra Jan Ove Brenden