Dugnadsånd

EMMY BAKKOM

Som medlem av Levekårskomiteen fikk jeg, sammen med to andre, den spennende oppgaven å lage forslag til fordeling av kulturmidler i 2006.
For å kunne fordele etter beste evne, måtte vi nøye gå igjennom søknader, se på økonomi og aktivitet.

Det som raskt slo en, er at det er et hav av lag og foreninger i Sør-Aurdal, i tillegg er alle de som ikke hadde sendt søknad på kulturmidler. En skulle tro at noen foreninger bare “eksisterte”, men slik er det ikke. Alle tilkjennegir stor aktivitet og ikke minst, mange har aktivitet som tilgodEser barn og unge.

Mange foreninger støtter også opp der det offentlige ikke har råd til å bidra. Det være seg utstyr til skoler, barnehager og aldershjem. I tillegg tilrettelegger de aktiviteter for deM som er brukere ved institusjonene. Sør-Aurdal har også mange grendehus som skal tas vare på og vedlikeholdes.

Nei, kom ikke her og si at dugnadsånden er borte! Søknadsdokumentene tyder på det motsatte. I en tid der vi klager over stress og travle jobber, må en beundre innbyggerne for innsatsviljen. Det kreves både tid og energi for å få alt til å bli en berikelse for bygdemiljøet og de som bor der.

En ting er sikker, blir kulturlivet borte, blir bygdene våre fattige. Aktiviteten i lag og foreninger gir grobunn for samhold og trygghet. Det bidrar til at vi som bor der blir sosiale, blir bedre kjent og får lyst til å ta vare på hverandre.

Det sier seg selv at alle kan ikke delta på alt, men en skjønner fort at de fleste må være med å bidra på mer enn ett område. Ja, hva hadde Sør-Aurdal vært uten alt det frivillige arbeidet som blir nedlagt. Jeg tar av meg hatten for innsatsen.

Lykke til videre!