Ny biskop i Hamar

EILIV LØNNINGEN

I disse tider skal det velges ny biskop i Hamar, men hvilke oppgaver har egentlig en biskop?

I 1986 fant det sted en samtale mellom katolske og lutherske ledere om (preste)embetet. I den katolske kirke tenker man at  det fins to kilder til den kristne tro: en skriftlig (Bibelen) og en muntlig overlevering. Bibelens betydning understrekes. Likevel legger man også vekt på den muntlige tradisjon. Her spiller embetet en betydelig rolle. Kirken har nemlig ”et levende læreembete” som bl.a. fungerer som en garanti for at man er på rett kurs når det gjelder tolkningen av Bibelen.

Det har også vært samtaler med de britiske/irske anglikanske kirker og de lutherske kirker i de nordiske/baltiske land. I disse samtalene ble nettopp spørsmålet rundt synet på embetet definert som et hovedutfordring. Innenfor den anglikanske kirke er man opptatt av å fremholde biskopens embete som et ”tegn” gitt til kirken. Dvs. at kirkens vesen kommer til syne gjennom de oppgaver biskopen gjør.  

Både i den katolske og den anglikanske kirke blir presten sett på som en nødvendig del av kirken. I det ene tilfellet skal embetet gi en garanti for at man er på rett vei, i det andre tilfellet har embetet til oppgave å synliggjøre hva som er kirkens oppgave i denne verden. I begge tilfeller er det embetet som former kirken. Et slikt ansvar har ikke embetet i vår sammenheng. 

Innenfor en luthersk tradisjon snus det hele på hodet. For det første tenker man at Bibelen er tilstrekkelig klar. Når Gud har åpenbart seg gjennom Bibelen, er hans tanker gjort tilgjengelig for alle. I prinsippet kan derfor hvem som helst utarbeide en sakssvarende oversikt over hva det Bibelsk budskap innebærer. Like fullt er det opprettet en tjeneste: Å forvalte Ordet og sakramentene (dåp og nattverd). Men de oppgaver presten gjør er egentlig gitt til hele kirken. Dette forhindrer ikke at man helt fra første stund har sett nytten av å gi ansvaret for disse oppgavene til bestemte personer. Men presten kan ikke bidra med noen annen autoritet enn den som ligger i Bibelen. Det er altså oppgaven og ikke yrket som er gitt ut fra Guds Ord.  

Forvaltning av Ord og sakramenter er en grunnfunksjon som er med på å gi kirken dens rette identitet. Hvordan og hvem som ivaretar disse funksjonene er det opp til kirken å avgjøre. Ordinasjon ses på som en apostolisk skikk. Den ble videreført i kirken selv om den ikke var innstiftet av Jesus.  Derfor er embete i første rekke en praktisk ordning som kirken har valgt å bruke, og som den lutherske kirke beholdt fordi en ikke ville lag unødig strid.  

Hva er så biskopens rolle i forhold til dette?  I biskopens tjenesteordning står det noe om dette: 

·        ”Biskopen skal gjennom forkynnelse og sakramentsforvaltning ta vare på den apostoliske lære etter Guds Ord og vår kirkes bekjennelse”. Med andre ord: først og fremst være prest.  

·        Samtidig gis det også et særlig ansvar knyttet til det å ”fremme og bevare enheten i Guds kirke”. Her legger vår kirkeordning et særlig ansvar på våre biskoper på vegne av fellesskapet. Likevel er dette et ansvar vi alle har. 

·        Men så kommer det: ”for å ivareta dette tilsynsansvaret kan biskopen gi råd og veiledning, og gi bindende pålegg vedrørende presters og andre tilsattes tjenesteutøvelse”.  

Dette siste er noe nytt i vår kirke (1997 – ny tjenesteordning for biskopen). Egentlig er det alle presters oppgave å føre tilsyn med menigheten. Men nå har ikke presten noen annen myndighet enn det å bruke Guds Ord. I vår kirke er man ikke pålagt å følge prestens veiledning.  

Derimot har man gitt biskopen visse rettigheter. I tillegg brukes ordet ”tilsyn” bare i biskopens tjenesteordning. Egentlig peker ordene ”dette tilsyn” tilbake på vanlige presteoppgaver. Nytt i biskopens tjenesteordning er derimot de ordningsmessige rettigheter dette medfører (å kunne gi råd, veiledning og bindende pålegg). Biskopen er alene om å ha et slikt tilsynsansvar i vår kirke. Dette er ikke et ansvar biskopen har i lys av Guds Ord, men et ansvar som kirken likevel har valgt å gi dem. Et viktig poeng i luthersk sammenheng er å skille mellom det vi ut fra Guds Ord er pålagt å gjøre og det som har blitt til ut fra ordninger som kirken har valgt å ha. 

For teologisk sett er tilsyn med læren noe alle døpte har rett til å ha i lys av en luthersk tankegang. Denne retten er ikke minst viktig ved valg av biskop. Derfor er det viktig å bruke denne (for de som får anledning til det – for eksempel menighetsrådene), men det avgjørende i luthersk sammenheng er likevel at vi følger Bibelen og ikke presten(e eller biskopen).