Tale for dagen 17. mai 2006

ASBJØRN NORDBY

Jeg har fått det ærefulle verv å si noen ord i dag, på grunnlovsdagen vår. Jeg er glad for det, men kjenner meg ydmyk overfor oppgaven. Som utflytt Hedøl har jeg ikke min faste bopel i bygda, men jeg er i sinn og skinn en da Hedøling og bygdepatriot. Det er viktig for oss alle å ha en tilhørighet og for meg har Hedalen gitt meg min basis – min identitet.

Så ofte jeg kan reiser jeg oppover til heimbygda som jeg sier.

Nå er det dagen i dag det gjelder, 17.mai. Jeg tror ikke vi kommer utenom historien på en slik dag.

Vårmånedene i 1814 var vel noen av de merkeligste Norge har opplevd. Fedrene på Eidsvoll gav oss vår grunnlov.

Den 17. mai ble den underskrevet. Samtidig ble Christian Fredrik valgt til Norges konge. I kort tid fikk Norge være en sjølstendig nasjon – etter 400 år i union med Danmark. Det er dette vi feirer i dag! Både grunnloven og friheten.

Sjøl om stormaktene krevde at vi måtte godta Sverige som unionspartner, fikk vi beholde grunnloven som sikra likestilling i unionen med Sverige. Folk så på grunnloven som det sikre vern for sjølstyre, og i 1820-årene begynte 17. mai feiringen. Svenskekongen likte sjølsagt ikke dette, men greide ikke å hindre at nasjonaldagen vår fikk sitt gjennombrudd. Vi sier gjerne at det var vår store dikter Henrik Wergeland som innstifta dagen. Jeg synes det var riktig å ta med denne historiske bakgrunnen når vi er samla her idag. 100-årsfeiringen siste år om unionsoppløsningen fra Sverige ligger så nære i tid at vi vel er oppdatert på den.

Vi prater ofte om frihet. Hvor uendelig mye denne betyr for oss. Vi tar det kanskje for gitt i dag – at vi er en rettsstat. At norske borgere kan føle seg trygge. At vi har et demokrati, og at ingen kan ta fra oss disse rettighetene. Slik har det ikke alltid vært. Fra 1940 - 1945 var vi okkupert av en fremmed makt, - et diktatur under Hitlers harde regime. Han ønsket å gjøre oss Nordmenn til ” germanister” som han kalte det, - til nazister som hadde rett til å undertrykke frie nasjoner. Vi må heller ikke glemme dette i dag. Vi har en gang- mange av oss opplevd undertrykkelse, vold og tyranni.

Og tenk hva 17. mai 1945 var for en frihetsdag! - like etter at Tyskland hadde kapitulert. Den dagen ble det holdt en 17.mai tale på Bautahaugen.

Jeg var bare en ungdom den gangen, men jeg kan huske at stemningen var ganske spesiell. Det var et yrende liv. Alle som kunne var møtt fram for å delta i feiringen av denne dagen. Vassfargjengen var kommet fram i full offentlighet. Alle vi andre, som hadde vært redde for å bli satt inn, kunne puste ut. Vi var frie mennesker !

For med personlig fikk denne dagen 17.mai 1945 en spesiell dimensjon. Fordi det da var min far – Hans Nordby - som holdt den 17.mai talen.

Det har gått 61 år siden den gangen. Flere nye generasjoner har vokst opp. Det er viktig at også de får med seg historien vår. Samfunnet ser ganske annerledes ut i dag.

Vi lever nå i et flerkulturelt og komplekst samfunn som krever mye av oss. Mediene forsyner oss døgnet rundt med nyheter av alle slag. Vi er vitne til mange nasjoners kamp for uavhengighet , fred og trygghet. Mange av våre nye landsmenn trenger vår toleranse og hjelp for å bli gode borgere i dette landet.

Jeg tror vi må se denne siden også. Det skjer store forandringer rundt om i landet vårt og Hedalen er ingen unntak.

Jeg har fulgt med i utviklingen, om enn på avstand. På skolesektoren har vi fått store endringer. I Hedalen og forøvrig i hele kommunen var det i min oppvekst på 1920-30 tallet obligatorisk med alminnelig 7-årig folkeskole. I tillegg kunne man søke seg til en ambulerende ett-årig framhaldsskole. I Hedalen var det 4 skolekretser: Storruste, Nerstad, Ildjarnstad og Aasli. Antall barn i kretsen avgjorde hvor mange klassetrinn skolen hadde. Jeg husker at på Ildjarnstad skole ble det for få barn til 5–deling da jeg skulle opp i femte klasse. Det ble altså å gå 2 år til i fjerde klasse for å få de obligatoriske 7 år på folkeskolen.

Det var en stor dag her i Hedalen da sentralskolen kom i 1967. Før prata vi om Søgardinger og Nordgardinger. Skille gikk stort sett ved Bronbakke. I dag er det vel ingen som sier noe anna enn hedøler om folk i hele bygda.

Videreutdannelse var vanskelig for oss som vokste opp. Noen fikk seg kanskje et år på folkehøgskole, noen en tremåneders andelsskole. Storveges var det dersom man kom seg på lærerskolen som lenge var to-årig. Interessant er det at før krigen ble det utdanna ekstra mange fra Hedalen til læreryrket. Det var nærmest eksport av lærere fra bygda. Det å komme seg på et landsgymnas og ta artium var nærmest utenkelig.

Jeg kan ikke huske noen fra mitt årskull som fikk seg en slik start på sin utdannelse, men etter hvert greide vi det likevel.

Vi tok artium privat – ved siden av arbeidet. Vi gikk bl.a. på Grimeland – eller Jensens artium – og realskolekurs om kvelden og gikk som privatister opp til eksamen i alle fag. På ymse vis fikk vi det da til den gangen også.

Og, dere får det da til i Hedalen nå til dags også. Jeg er imponert!

Initiativ og pågangsmot mangler ikke. Samarbeid synes å stå i høysetet. Det siste enkelttilfelle er anskaffelse av løypemaskin. Forsyne meg har dere ikke samla inn over 1 million kr. på kort tid. Det fortjener et 3x3 hurra i dag – bare det. Her har vi virkelig fått et eksempel på godt samarbeid mellom interessegrupper.

I Hedalen var dere tidlig ute med tilrettelegging for ny teknologi . Dette har gjort det mulig for folk og bosette seg i bygda og delvis pendle. Kontorarbeidsplasser for utleie er bygget opp. Hyttebygginga går så det suser. Alt eksempler på at det nytter når samarbeid og dialogen står sterkt.

Fortsett på samme spor og hold samarbeid og dialogen levende. La de fem T-e:
Toleranse, Trygghet, Tillit, Troverdighet og Trivsel bli mer enn klisjeer.

Med gode ønsker for bygda og landet og om at fred , frihet og trygghet vil vare også i årene framover ønsker jeg alle lykke til.

Nettsideansvar: |  Arne Heimestøl |