Å kaste på stikka…

ELDOR BRÅTHEN

”Min norske vinter er så vakker,” heter det i en sang vi lærte en gang for lenge siden. Jo da, det er utvilsomt noe i det, men det får ikke hjelpe. Heiaropet vårt i disse sene marsdager er:
- Heia, våren! Heia, sola!
Vår felles dal er fra Skaperens hånd gjort litt svingete. Det fører til at noen, for eksempel naboene våre litt lenger nordi vegen, får sola en smule tidligere om morgenen enn vi gjør. Forøvrig har jeg latt meg fortelle at Han lar sin sol skinne over rettferdige og urettferdige. Godt, så slipper vi å granske våre medmennesker for å finne ut hvem som er rettferdig og hvem som ikke er det.

Da jeg var guttunge, kasta vi på stikka. Reglene var enkle og ukompliserte , og ingen prata om å forandre dem, om de ikke fikk det som de ville. Den rimeligste formen for gambling var ”lappekule” eller ”ristekule”,som det også ble kalt. Vi kasta med femøringer, ett kast hver i første runde. Hvert kast kosta ett øre, og den som var lengst unna stikka, måtte ”lappe” inntil han klarte å komme bort fra sisteplassen.

Slik fortsatte vi inntil en etter en, til slutt alle, hadde akseptert sin plass i ristekøa.
Drømmen var å få til et superkast i første runde, en femøring som landa litt skeivt nær ved stikka og rulla over på baksida før den la seg til ro tett inntil. Selv i slike situasjoner risikerte man å havne litt uti leksa. Voksne og halvvoksne gutter, med konkurranseinstinkt og litt mer penger enn vi kunne oppdrive, fortsatte gjerne lappinga helt til de hadde klart å erobre den ønskede lederposisjon. I slike tilfelle kunne potten bli ganske stor, og muligheten til god avkastning av en beskjeden investering var så absolutt til stede.

Hva som ville ha skjedd om noen hadde ønsket å trekke seg ut , vet jeg ikke. Som stikkekaster opplevde jeg aldri en slik situasjon. Mest sannsynlig ville det vedkommende hadde lagt i potten, blitt liggende. Et krav om å få ta med seg sitt ville neppe blitt etterkommet.

Forskjellige former for idrett var også akseptert fritidsbeskjeftigelse for oss småfanter. Poker var det ikke, men det problemet løste vi på vår måte. Folk har til alle tider hatt en tendens til å drive med lugubre ting om ingen griper inn og ”avslører” hva de holder på med.

Rett nedenfor der jeg vokste opp, lå en gammel danseplass, kalt ”Bråtåsletta.” Dansen var allerede i min barndom flytta til Lokalet, og sletta er forlengst tilvokst med tømmerskog. I mine guttedager gjorde Bråtåsletta tjeneste som fotballbane. Fotball var akseptert, så når vi ville spille kort, tok vi med oss fotballen. Knaka det i en kvist, putta vi kortstokk og skillemynt i lomma og starta driblinga fortest mulig.
Først lang tid etterpå forsto jeg at far min utmerket godt visste hva som foregikk. Han hadde sin hemmelighet, og vi hadde vår, trodde vi i hvert fall, og ingen av oss fant det nødvendig å gjøre noe mer med den saken.

Jeg er vokst opp i et grisgrendt strøk og rakk så vidt å gå ut av folkeskolen før den ble sentralisert til Nes. Når vi sparka fotball på Btåtåsletta, var vi svært ofte tre, to av mine søskenbarn og jeg. De to andre var henholdsvis to og tre år eldre enn meg. .
Vi spilte mot ett mål. En av oss var keeper (De første engelske ordene jeg lærte, har noe med fotball å gjøre). De to andre var utespillere og spilte mot hverandre. Den som var sist borti ballen før den passerte streken , ble tilkjent scoringa.

Klokke hadde vi ikke. Mitt første armbåndsur ble kjøpt for konfirmasjonspenger og havarerte i en aldri så liten slåsskamp på framhaldsskolen. I mangel av tidmålerinstrument lot vi kampen vare til et av ”laga” hadde scoret fem mål, og når sant skal sies, har jeg tapt ganske mange fotballkamper 5-0. Det hendte iblant at jeg fikk slengt et bein borti og lurt meg til ei scoring. I slike tilfelle startet ”forhandlingene” Motstanderen, som kanskje ledet 3-1, tilbød straks at vi begge skulle stryke ett mål og gå videre på stillingen 2-0.

Hvis jeg prøvde meg som litt stridbar forhandler, hendte det at jeg kunne få to scoringer i bytte for en og fortsette kampen på 0-1. Sluttresultatet ble gjerne det samme. Når kampen var slutt, hadde motparten scora fire ganger til, og jeg sto igjen med min stakkarslige null i målprotokollen. Den som vil ha deg med på en regelforandring, ønsker vanligvis å oppnå noe med det. Jeg burde ha skjønt, men det er lett å la seg overtale, særlig dersom du vet at den som ønsker forandringen , besitter en slags maktposisjon.

Mye mer kan fortelles om hva vi gjorde i fritida, men jeg får avslutte med litt skoleprat. (Forresten så sparka vi fotball der også.) Vi hadde todelt skole nesten hele tida. Ett år var vi under den lovpålagte grensa på 12 elever og måtte begynne med udelt inntil dispensasjonen kom noen uker etter skolestart. Andre år var vi så mange i klassen at vi kunne spille mot to mål med keeper på begge laga, og enda ha opptil tre - fire utespillere på hvert lag, i hvert fall hvis jentene var med. Det var de ikke så sjelden.

Vi gikk på skolen annenhver dag. Husker jeg ikke feil, hadde vi kristendomskunnskap første time på mandag. I det faget brukte vi Martin Luthers lille katekismus og gjennomgikk de 10 bud. De åtte første buda var ganske greie. På slutten var det noe om okser og asen og annen eiendom som man ikke skulle begjære. De buda var ikke så enkle å lære. Enda verre var det med Luthers forklaringer, som vi også måtte stå til regnskap for. I forklaringa til det åttende bud sto noen merkelige ord om vår neste. Vi skulle ”unnskylde ham, tale vel om ham og ta alt i beste mening.” Senere har jeg lært at nesten, særlig ”den som er fremmed iblant oss” bør granskes nøye, og dersom noen har noe galt å si, er det vår plikt å bringe det til torgs.

Dette var litt av det jeg husker fra min barndom. Noe husker jeg kanskje feil. Noe har jeg kanskje, bevisst eller ubevisst, valgt å forandre eller holde tilbake. Det tryggeste er kan hende at du tar det hele med en klype salt. Man kan jo aldri vite.