En utflytta innfløtters hyttehilsen til bygda

BRITA HAUGUM
 

Ja, hva gjør en ikke når din tidligere klasseforstander – og norsklærer – ringer og ber deg skrive en  kommentar på Hedalen.no? Jo, du svarer ja, selvfølgelig - før du egentlig har skjønt hva oppgaven innebærer og før du riktig får tenkt deg om! Og vips så sitter du der og lurer fælt på hva du skal skrive om. Skal jeg skrive om Hedalen? Livet på Lillestrøm? Skal jeg skrive om jobben som klinisk ernæringsfysiolog? Eller kanskje kommentere noe av alt det vissvasset som skrives som fagfeltet ernæring i media for tiden?  Det er nok en ide! 

Vel, nå sitter jeg her og har pløyd igjennom en alle tiders nettside. Jeg føler meg noe mer oppdatert på hva som skjer i bygga jeg flyttet fra, for etter hvert snart halve livet siden. Bygda som alltid vil ligge mitt hjerte svært nær, og som tanken på, alltid gjør meg en smule sentimental, etter at også resten av familien flyttet derfra for 3 år siden.   

Bygda som for meg er full av gode minner fra oppvekst og skole, 4H og Røde kors og fotball og friluft, venner og småkjærester! Full av minner om mange av dere som jeg ser er aktive på Hedalen.no!  Sett på Hellbillies sin samleplate og alt jeg ser er Håvard eller Trond,  på dansegulvet, gi meg en av de første mørke høstkveldene, og jeg er tilbake ved grinda øverst i ”bergsbakka”, sett på Vazelina og jeg hører bare ”i Hedal´n, der har vi det bra....”. Jeg har surfet nettstedet i flere timer, og samboer Rune kikket også innom, og la merke til ” hvor mange som bidro på dette nettestedet”! Og når du leser artiklene, ser man jo at dugnadsånden fortsatt lever i beste velgående!  

Det tok litt tid før det kjentes greit komme tilbake – bare som gjest, til mitt eget ultimate fristed, som - selv om jeg ikke besøkte det så ofte – alltid var så godt å komme hjem til. Takk til Beate og Tobias som feiret bryllup på lokalet, og på den måten fikk meg til å endelig ta turen opp igjen! Og tusen takk til Miriam, som før festen, tålmodig kjørte meg fra Vassfarfoten (eller Mystic Mountain) helt til Søbekk, og flira når jeg fikk tårer i øynene av ren sentimentalitet, over alt som var så kjent og kjært!

Nå har jeg heldigvis fått bygda tilbake! Jeg har endret status fra innflytter til utfløtter til nå hyttefolk!  Når  Stupulmyra glapp, kunne det vel neppe finnes noe bedre alternativ enn tilgang på den fineste hytta som vel eksisterer i Hedalen, nemlig restene av Olafs  gamle leiskole! Tenk for en lykke!

Det var med stolhet og glede jeg inviterte med et vennepar til bygds for et par uker siden. De måtte sitte med meg på mobilen fra vi nærmet oss Hedda hyttefabrikk, forbi Mystic Mountian (som virkelig virket mystisk helt inngrodd i bjørk) og hele veien opp; ”her bor Lars, her er museeet, og posten og samvirkelaget”. Med sin mer urbane (synes noen!) bakgrunn fra Hamar, har det tatt litt tid før Rune riktig har sett sjarmen jeg har forsøkt  å ”presse på” han  - så det var med udelt begeistring jeg opplevde han også fortelle, med stolthet i stemmen,  våre turkammerater om hvor det var kjøpmann Otto pleide å holde hus, og hvor Brita gikk på skole! Ja. Ja, ting tar litt tid på hedmarken! 

Jeg kjenner virkelig på det, helgene på Søbekk. Hvor uendelig glad jeg er for å ha fått oppleve et slikt liv –i en slik bygd. Det er usigelig trivelig å komme innom butikken i Dokka, hvor alle hilser og spør hvordan det står til! Det er trivelig å huske telefonnumrene til folk du ikke har snakket med på evigheter, og vite at om du ringer, vil du trolig bli  møtt på samme måte som om du hadde sett dem i går! Det er morsomt å komme fra den levende bygda som lodder ut en gård, som for tiden reklamerer med sønn og svigermor på TV, som er stolt og synlig og som skaper så mye i sammen! 

Så vel, i grunnen hadde jeg tenkt å skrive en ordentlig saklig ernæringsfysiologisk kommentar om at det ikke finnes nei-mat eller noe i den duren, men jeg tror jeg lar det være med dette; For når jeg satte meg ned, var det dette som presset seg frem; en hilsen fra meg til bygda og til alle dere som utgjør den, med et tusen takk for alt det flotte jeg var så heldig  å få med meg på  veien, fra Hedalen.