Gjør kunsten nytte?

PETTER ASLESTAD
 

Betraktningene nedenfor er et utdrag fra en artikkel jeg skrev i vinter. Den ble forfattet på hytta i Søbekklia – det ideelle sted for skriving. Der kan man konsentrere seg uavbrutt over dager i strekk. Flere ganger har jeg dratt opp dit spontant når en deadline har nærmet seg.  

Vi er mange hytteeiere som gleder oss til å få anlagt bredbånd. Da blir det enda lettere å kombinere arbeid med hytteliv.  

Men den arbeidsformen som hytta i dag tilbyr, kan gå tapt. Når jeg kommer opp for å skrive noe, er jeg prisgitt det hytta har å by på av litteratur, leksikon og ordbøker (samt det jeg husket å dra med meg fra byen). Mangler jeg noe, har jeg ikke noe internett å søke på. Problemer løses der og da, med det jeg har for hånden. Slik var det også da jeg skrev den lille kronikken om kunstens nytte (for Trøndelag teater) som her følger i utdrag. Hadde jeg vært i byen ville jeg ha funnet andre referanser og eksempler – det hadde kostet ekstra med tid, og ingen vet om teksten hadde blitt bedre av den grunn. Enn så lenge kan man leve godt også uten det etterlengtede bredbåndet – på hytta. 

                                               ****

I Tusen og én natt vil en asiatisk konge beskytte seg mot kvinnelig troløshet. Han beslutter at han hver kveld vil drepe den kvinnen han har hos seg. Men den unge Scheherazade redder seg. Hun forteller underholdende historier om ”Ali Baba og de førti røverne” og ”Sinbad Sjøfareren”. Disse er utformet slik at de alltid krever en fortsettelse.  Dermed får Scheherazade kveld etter kveld utsatt sin egen henrettelse.  Helt bokstavelig minner denne rammen oss om det livsnødvendige i fortellekunsten: Den makter å utsette døden; - intet mer, men heller intet mindre. 

Fra Boccaccios novellesamling Dekameronen, fra midten av 1300-tallet kjenner vi en rekke saftige og elegante fortellinger om ”dumme menn og troll til kjerringer”, som har levd videre opp til vår egen tid. Men også Dekameronens fortellinger inngår i en større ramme: En tidlig sommerdag i Firenze i 1348 bestemmer ti unge mennesker seg for å flykte unna den store pesten, som er i ferd med å legge alt øde. De drar ut av byen til et fraflyttet slott hvor de forteller hverandre historier, ti hver dag i ti dager (derav tittelen). Hver av de ti er konge-for-en-dag og har rett il å bestemme fortellingenes temaer og rekkefølge de fortelles i.  Når de drar ned igjen til byen, er intet forandret; pestens herjinger er ikke over. Men ved å fortelle historier har de fått tiden til å gå, og holdt døden i sjakk – så lenge det varte.  

Winnie, i Samuel Becketts skuespill Deilige dager, sitter fastlåst i første akt, nedsunket i sand til livet, og i annen akt helt opp til halsen. Hun bruker ikke sin tilmålte tid til å forbanne sin elendige situasjon. Isteden spør hun seg selv til stadighet: ”Hvordan lød nå disse uforglemmelige vers?” Og hun siterer brokker av de store kunstverk som enda er igjen i erindringen hennes. Bokstavelig talt løfter hun sin nedsunkne tilstand – så langt det rekker. 

”Kunsten får meg til å holde det gående,” svarte spontant en venn av meg, på spørsmålet om kunsten gjør nytte. Så triviell og så dyp er kunstens verdi; på behagelig vis holder kunsten døden på avstand, enda en tid, for unge adelsmennesker i Firenze på trettenhundretallet, for Scheherazade noen hundre år senere og for Winnie og oss andre i vår egen tid.  

Scheherazades måte å fortelle på i Tusen og én natt  – hvis vi ser bort fra de konkrete trusler om avkortet liv – er i daglig bruk over hele verden. At det alltid kommer en fortsettelse, er såpeoperaens grunnleggende kjennetegn.  Navnet ”soap” henspiller på den såpereklamen som rammet inn seriene, fra starten av i amerikansk radio på trettitallet.  Kanskje har såpeoperaen som positiv bieffekt at den holder vanskelige ting på avstand, for en stakket tid? Men målet er atskillig mer håndfast: ”kjøp mer såpe!” lyder det enkle budskap. 

Prinsippet om aldri å komme til en avslutning, er gudskjelov ikke gjeldende i all kunst. Amalie Skram ville i sin tid skrive om en ung mann ”der henger seg som attenårig student”. Hun oppdaget at det var nødvendig å gå mange generasjoner bakover i tid, og møysommelig bygge opp plotet frem til den endelige katastrofen. Den inntreffer først på de siste sidene i fjerde bind i denne store romanserien. Så er da også effekten overveldende når man endelig mot slutten kommer frem til Severins selvmord. Da jeg selv leste Hellemyrsfolket som tenåring, sparte jeg de siste sidene til en kveld jeg var alene. Jeg var godt forberedt på de sjelelige rystelser som både hovedperson og leser skulle igjennom, og fant det tryggest å leve ut følelsene i enerom. 

Denne ”fullendelse” i nytingen av et kunstverk omtalte Aristoteles allerede på 300-tallet før Kristus, i sin fantastiske analyse av den greske tragedien. Tragedien skulle vekke medlidenhet og frykt hos tilskueren, og ”bevirke renselse av slike affekter”. Denne renselse, katarsis er en lystfølelse. Aristoteles lånte begrepet fra legevitenskapen; i dagens psykiatri er begrepet ”avreagering” kanskje det som ligger nærmest grunnbetydningen. Vi oppskakes i tragedien, for deretter å bli befridd for denne uroen. Og dette gir dype lystfølelser. Vi går affektutladet og vel tilfredse fra teateret etter å ha sett Sofokles’ kong Oidipus stikke ut sine øyne eller Ibsens Hedda Gabler skyte seg. Etter slike opplevelser lurer ingen på hvordan enkemannen Jørgen Tesman tedde seg i begravelsen. Vi er affektutladet på en god måte, under forutsetning av at tragedien er bygd opp tilstrekkelig effektfullt. Bare å hope opp all verdens elendighet, blir selvsagt ikke annet enn ekkelt.  

Kunsten får oss til å glemme døden som venter oss, og i møtet med de store verkene opplever vi en intens lystfølelse, som herder og gir innsikt. Slik omtrent kan kunsten være for den enkelte.