ZAPROSZENIE NA SLUB

For de fleste av oss kan ovenstående like godt være gresk, eller en tilfeldig sammensetning av bokstaver. Imidlertid er det polsk, og betyr ”Invitasjon til bryllup”. Grunnen til at jeg forteller om dette på hedalen.no, er at flere hedøler kjenner brudeparet. Om man ikke kjenner dem, så kan en opplevelseshistorie fra en annen kultur neppe skade.

For mer enn ett år siden fikk jeg opplysninger fra en av mine polske sesongarbeidere om at neste år skulle det feires bryllup. Andrzej (André) og  Annja (Anna) hadde bestemt seg for å bli smidd i hymnens lenker. André er 28 år, og Anna er 24, så et slikt valg virket naturlig. Riktignok fikk vi en muntlig invitasjon, noe som jeg ikke tok særlig høytidelig. Mangt kan skje på et år.
 

I mars ringer André og sier at den 26. august skal bryllupet stå, og at han hadde sjekket flyprisen, en pris som var svært rimelig.

Vi aksepterte invitasjonen, og bestilte flybilletter samme kveld. Jeg ba André om å ordne med hotell, noe som ble blankt avslått.  Vi skulle være hans families gjester, og det ble tatt som en fornærmelse om vi ikke ville dele hus og mat med dem.  Dessuten måtte vi bli værende, helst en uke, for å få med oss en del av inntrykkene fra byen, landet, mennesker og kultur.  Jeg besøkte familien for 4 år siden, men han kunne fortelle at mye var skjedd siden den gang.

Den 25. august sto vi på polsk jord, i Krakow. I alt er vi 6 nordmenn. Tre arbeidsgivere med ektefeller.

Avstanden fra Krakow til Bielsko Biala er 85 km, veien er kronglete med mye lysregulering og trafikk. Hestene var borte fra trafikkbildet. De var her for 4 år siden. På kartet hadde jeg sett at det var ny motorveg fra Krakow,  mot den slovakiske grensen. André ønsket ikke å bruke den, for selv om vi sparte minst en times kjøring, så kostet det 26 kroner å bruke den. Tankegangen er noe annerledes der enn hos oss. Resultatet ble i alle fall at Andre kom halvannen time for sent til møte med presten som skulle vie paret dagen etter.

Den 26. august opprant med sol og varmt vær.  Vielsen skal foregå i Annas kirke, på andre siden av byen. Ved tolvtiden ankom en musikkgruppe som spilte lokal musikk utenfor huset. For meg virket det som russisk musikk, i blanding med musikk fra alpene. Vakkert og spesielt.  Før André får reise ut fra heimen, skal den nærmeste familie samles inne i huset, hvor far gir sine formaninger, og minne brudgommen på at fra nå av blir han familieoverhode for sin egen familie. Barndoms og ungdomstid under en annens forsørgelse er nå over.

Utenfor huset står et flak av en amerikansk Buick, åpen som seg hør og bør.  André vinkes av gårde på sin veg for å hente bruden.  Vi andre kjører buss. En turbuss som ikke står tilbake for de vi kjenner fra Norge.  Ved kirken står et nytt orkester som spiller folkemusikk. Feler, trekkspill, bass og kornett. Vi må vente, for her foregår vigsler på løpende bånd. I alt er vi 150 mennesker som venter på å komme inn i kirken.

Fra vielsen

Brud og brudgodm

Kirken er et stort og flott bygg med marmorgulv og murvegger.  Akustikken er formidabel. Vi sitter på krakker.  Det skal vel ikke være for komfortabelt å sitte her. Man kunne jo sovne. Presten med medhjelpere preker og utfører ritualer. Polsk språk er vanskelig. Med Z og C i ville kombinasjoner, og med slik akustikk, så smeller bokstavene i veggene. Et ord som går igjen mange ganger er kjent,-  ”katolicimski”. 

I ettertid får jeg høre at foruten å love hverandre troskap, så lover brudeparet troskap til den katolske tro, og at deres fremtidige barn skal bli oppdratt i den katolske lære. Gjestene går ned på kne flere ganger under gudstjenesten, vender seg mot Jomfru Maria, og ber.  Polakkene er opptatt av tro.

I alle hjem henger bilde av deres egen Pave, Johannes Paul, nå med sørgesløyfe på skrå over bildet.

Halvannen time varer seansen, inklusiv full nattverd til alle som vil delta, og det gjør de fleste. Mesteparten av tida står vi oppreist. Føttene verker.  Jeg er ikke vant til å stå giv akt.
 

Etter vielsen skal alle hilse på brudeparet. Som den beskjedne mann jeg er, står jeg bakerst og øverst på kirketrappa, iført svart dress, eksponert for varme og solstråler.  Det blir etter hvert et mareritt. Ting tar tid i Polen, uhorvelig lang tid, og solen brenner.

Vel fremme i festlokalet står gjestene i ring, med brudeparet i midten.  De får servert hvert sitt glass champagne.  De tømmer glassene, og kaster de bak seg. Brud og brudgom får hver sin kost for å feie opp alle skårene.
 

Symbolikken er at ungdommens tid er et tilbakelagt stadium, men mennesket er selv ansvarlig for sine handlinger, både begåtte og fremtidige. Uansett må man rydde opp,  og gjøre opp for seg.

120 mennesker står vi der, feststemte og forventingsfulle. 150 gjester var invitert, men ikke alle fant  økonomien  tilstrekkelig til å kjøpe presanger og passende klær for anledningen.

På bordene står menykartet. Ett ord forstår jeg, ”Ziemianki”, som betyr potet. Jeg teller antall linjer nedover kartet til 10, uten at jeg forstår hva det betyr.  Betydningen får jeg etter hvert. 

Først suppe med pasta og grønnsaker.
 

Hovedretten er varm.  Innbakt skinke og ost, samt salt kjøtt med saus og poteter. Mer enn nok for meg, men dette er bare begynnelsen. Allerede etter hovedretten sprettes bryllupskaka, og dermed begynner også dansen,- og sangen.

Et seksmanns orkester sørger for musikk av alle slag, lokal musikk som internasjonal.  Her skal ingen kjede seg.

Det serveres  etter hvert 8 retter og 2 desserter, hvorav jeg oppfatter minst 6 av dem som hovedretter, samt kaker i alle fasonger.
 

I enden av lokalet står et gedigent koldtbord som man også kan forsyne seg av.  Jeg kjenner litt til polsk mattradisjon fra før, men dette tar kaka. Alle retter består i vesentlighet av animalske produkter. Skinke i alle fasonger, posteier, eggerører, geleer.

Drikkekulturen er forskjellig fra vår.  Ingen vin og ingen øl.  Bare vann på flasker, hentet fra Zakopane,  og bar Vodka, mye Vodka. Prest som lakei drikker bar Vodka. Her er alle like.
 

Helstekt gris

Jeg føler ubehag ved å drikke bart brennevin, og finner snart ut at man også kan fylle små glass med vann.  Alle vil skåle med oss fremmede.

Kvart på ni kommer kokkene inn med en helstekt gris. Fileter skjæres av, og tallerkener med rykende svinekjøtt fyker gjennom rommet.  Dette skal spises varmt.

Brudgommen blir servert grisehodet, på ordinært vis utstyrt med en sitron i munnen.
 

Stolte foreldre

Lolkal kossakk

Jeg kan ikke noe om mat, men jeg ser at dette er overdådig og mektig.  Tallerkener og bestikk tas ut, og nye kommer på plass.

Det må sies å være formildende hva angår all mat og drikke, at festen varer i 12 timer, og med mye gymnastikk i form av ringdans, reinlender, masurka og twist, så øker forbrenningen. Trøstes den som trøstes kan!

Plutselig ankommer en folkloregruppe. Sang og instrumentalmusikk fra traktene rundt Bielsko. Artistene blander seg med gjestene. Her skal alle delta.

Folklore

Hestedrosje

Slik fortsatte festen inn i de små timer.  Ved totiden takker vi av. Hva som ble servert etter den tid vites ikke, og bra er vel det.

De fleste holdt på til klokken 5 og 6 på morgenen.

På søndag fortsetter festen. Klokken 14 blir vi hentet av hestedrosje, brudeparet og vi utlendinger.  Vi blir behandlet som kongelige. Det skaper en viss flau smak, må sies.  Jeg er ikke vant til slikt.

To av hestene er mistenkelig like våre fjordinger, og riktig nok, de er to av i alt fire fjordinger som finnes i Polen.  ”Fjordi” som de kalles. Her heller var det ikke mulig å unngå stae vestlendinger.
 

Den festen vi deltok i var for slekt og venner av brudgommen.  På et annet sted feier brudens nærmeste på samme måte.  Brudeparet reiser mellom selskapene for å ta del i festlighetene.
 

Ny matorgie, ny omgang med dans og musikk, denne gangen fra eget musikkanlegg.  Slik forløp den andre dags feiring fram til midnatt.

Også tredje dagen var det festligheter, men dette var bare for viderekomne, og slik sett måtte jeg melde pass.  En av deltakerne anslo min alder til mellom 85 og 90, ettersom jeg takket av allerede etter dag 2.

Svært mange av de mannlige gjestene, for øvrig slektninger av André, oppholder seg i Norge, enten periodevis, eller mer permanent. Norge er polakkenes Amerika. 
 

100.000 polakker er i Norge, enten permanent, eller periodevis.

Noen snakker noen ord norsk, andre ikke.  Norsk er vanskelig. Spesielt Ø-lyden er fullstendig fremmed for dem.  Pølse blir pylse, øl blir ull, og Portør blir Putter. Men ett ord har vi felles, og det er ”akkurat”.
 

Anna er can.mag,  med forurensning som spesialfag. André er utdannet både i mekanikk og karosserifag.  Med de kulturforskjellene som finnes, vil Norge bli det forgjettede land?  Jeg vet ikke!

En annen av mine medarbeidere, Jozek (Josef) inviterte oss til kaffe.  Vel fremme, var det ikke snakk om bare kaffe, men full forpleining.  Her som ellers bor yngre og eldre generasjoner om hverandre. Josef syntes det var helt naturlig at svigermor satt midt i sofaen, som en matrone, selv om det var han og hans kone som hadde invitert oss.  Josef er onkel til ei jente som bor i Skottland.  Hun hadde en stri tørn med å oversette toveis i mer enn to timer. Svigermor var mer enn nysgjerrig.

Josef har bygd på sitt nye hus i 10 år nå, og er ennå ikke innflyttingsklart. 

Hver sommer reiser han til Norge for å arbeide i 3 måneder.  På disse tre månedene har han en lønn tilsvarende en årslønn i Polen. Alt som tjenes i Norge puttes inn i boligen, og om to år vil det stå ferdig. Et kjempehus med fine detaljer.  Andrés far har gjort noe lignende. Det eldre huset fra kommunisttiden er renovert, med ny isolasjon, nye vinduer, ny fasade og ny veranda. Den gamle Fiat 128 er byttet ut med en nyere Golf. Rentenivået i Polen tilsier 18% rente. Derfor må først pengene tjenes før de brukes.  Som han sier,- alt dette har vært mulig på grunn av penger som er tjent i Norge.

For øvrig reiste vi rundt i nærområdet. Kulturminner over alt. Slott og palasser med kobber og gullkupler.  Andrés far har mer enn en gang fortalt om polakkenes storhetstid, mer enn 500 år tilbake.  Da var Polen på størrelse med Nord-Amerika, omfattende Østerrike, Ukraina, Hviterussland og de baltiske statene.  Etter den tid har tidene skiftet, og etter 2. verdenskrig er  arealet på nivå med Norges, mens befolkningen utgjør 38 millioner, hvorav offisielt 18% er arbeidsledige.  Tar man med utenlandspolakkene, så er bildet atskillig verre. 
 

Kulturminner
 

Økonomisk sett et fattig land, men forbedringene er merkbare, spesielt når det gjelder infrastruktur.  Nye veger og renovering av husvære kan sees over alt.  Forrige gang var husene grå og kjedelige.  Nå var mange boligblokker og hus malt i friske farger. Forandringer er på veg!

Problemet er at de som ikke har hatt muligheten, eller ser muligheten for å søke arbeide i andre land, forblir fattige. Andrés bestemor får 1000 kroner måneden i pensjon.  Selv om kjøpekrafta til 1000 kr i Polen er atskillig større enn i Norge så, er ansvaret med å ta vare på de eldre fortsatt familiens. Det fine er at bestemor er familiens overhode, tross sin avhengighet av de yngre for å overleve.
 

Nærmere sort belte kommer Oddrun aldri

Premiesamling

Unge mennesker drømmer om en bedre tilværelse, men ser få muligheter i Polen.  Andrés søster derimot, ranket som nummer 2 i Judo i Polen, ser mulighetene via utdannelse og prestasjon i idretten til å få en lukrativ jobb som lærer i politiet. Med sine 182 på strømpelesten, og rask som en tiger, fant jeg det naturlig å ikke starte noe bråk.

Det er interessante bekjentskaper jeg har fått.  Arbeidsomme, dyktige, pliktoppfyllende og ikke minst gjestfrie mennesker. De har gjennom mange år betydd at jeg har fått gjort en hel del arbeide til en rimelig pris. Et arbeide som ellers ikke ville blitt gjort, i hvert fall ikke i et slikt omfang.  Noe mer heroisk enn dette er det ikke!

Noen har sagt, og noen vil si at dette er ensbetydende med å utnytte mennesker. Mulig, men hadde jeg blitt invitert til bryllup, og nærmest behandlet kongelig da?