Fra det ene til det andre

ANNE MARIE SKINNES LIE
 

I det jeg starter dataen kikker jeg under bordet, og det er ikke noen symaskinfot der! Uka mi har i grunnen vært sånn. Eller hodet mitt rettere sagt. Jeg har ledd mer denne uka. Tankene har flakset fra det ene til det andre. Mange hyggelige mennesker har jeg møtt. Er det våren? 

Det startet tirsdag med en god, varm følelse av glede. Jeg satt på verandaen i sola og hørte utelyder, fuglesang, takdrypp, knepping i takplater. Noen hamrer, kanskje i Lisbråtan? Lyden da Alf setter kroken på fjøsdøra, og skrittene hans i den bløte grusen over gardsplassen. 

Denne uka er jeg opptatt av klimagasser. Og jeg er opptatt av fattigdomsbekjempelse. Full utnyttelse av verdens jordressurser kan skaffe mat nok til verden. Lokalprodusert mat gir mindre utslipp. Hvert land, ut fra naturlige forutsetninger, bør ha rett og plikt til å produsere basismat til egen befolkning. Det reduserer fattigdom og sult. Den opphøyde frihandelen har ikke ført til utjamning i verden.  

Ja, jeg har trimma for lite som vanlig. Hadde jeg enda blitt slank av å tenke tanker. I vår del av verden engasjere vi oss mye i kroppen vår. Vår dårlige samvittighet kretser stadig rundt kosthold og helse. Nå er den rene kroppen i skuddet. Den skal renses for gift! Med piller og klyster. Så vi blir rene, tomme og sunne. Dette kjøper vi, bokstavlig talt. Tenk om vi kunne kjempe andre kamper sammen. Små og store. Det blir så ensomt dette med kroppen. 

Det med symaskinfoten er en herlig ting synes jeg. Det er vel mitt tidligere liv som spiller meg et puss. Og det blir verre og verre med åra. Tenk på alt som ligger lagret i hodet mitt. Og i ditt selvfølgelig. I natt drømte jeg at jeg plukket digre røde tyttebær. Se her, sa jeg. Og jeg var ikke alene. Det kom flere lastebiler med seter fulle av folk. I dag var det lett å stå opp. I dag vil jeg lage tyttebæris til påske. 

Det er fellesskapet som har gitt meg glede denne uka. Smil og morsomme kommentarer. Ansikt til ansikt i alvor også. Å være en del av noe. Å være noen. Ja, våren er nok rette tida. Så nå kan vi blomstre litt, hver på vår måte. 

God påske - og vi sees vel 17. mai i hvert fall?