Cato forteller

I år skal Cato Skimten Storengen feire første del av jula i Stavanger. Når Putti Plutti Pott spilles på Lokalet 4. dag jul, er han på plass, og den forestillingen gleder han seg til.
 

– I januar skal jeg tilbake til Nordland teater, forteller Cato. – Vi skal turnere i Nordland fylke hele måneden med "The Rocky Horror Show". Så setter jeg kursen for Stavanger igjen. Stavanger og Liverpool er europeiske kulturhovedstader i 2008, dette medfører masse arrangementer av ymse slag i byen og for min og teatrets del skal vi lage en gigantisk uteforestilling med havet som kulisse, med en av europas mest lovende regissører på laget.

Fra barnedåp i stavkirka

Dette tror jeg blir en helt spesiell forestilling så er det noen som planlegger ferietur mot vest i sommer så tror jeg dette kan anbefales!

– Hvilket stykke er det som har betydd mest for deg til nå i din karriere som skuespiller? Hvorfor?

– Det er et veldig vanskelig spørsmål å svare på fordi det alltid er det nåværende arbeidet som er viktigst. Uansett ved små eller store roller så utvikler man seg. Ved store roller må man ta masse ansvar for forestillingen, og man bærer mye på sine skuldre. Ved små roller prøver man å få maksimalt ut av rollen, og det lærer man også veldig mye av.

Men skal jeg være nødt til å trekke frem et stykke som har betydd mye for meg, så tror jeg det er "Mesteren og Margaritha". Det var mitt andre stykke etter teaterhøgskolen, og jeg fikk jobbe med så utrolig mange av "kremen" i norsk teater. Yngve Sundvor var regissør, og jeg hadde f.eks. to scener alene med Bjørn Sundquist, og scener med Espen Hana. Det å kunne jobbe med de beste lærer man utrolig mye av og så tidlig i karrieren min så var denne perioden en jeg nok aldri kommer til å glemme og som jeg lærte veldig mye av.

– Hva betyr avisenes anmeldelser for deg? Man er jo alltid opptatt av hva folk synes om forestillingene man lager. Jeg har vært med på å få toer og jeg har opplevd å få sekser, og det vil jo være løgn å si at jeg ikke blir glad for god kritikk og lei meg av dårlig kritikk.

Men det finnes gode og dårlig anmeldere, og får man dårlig anmeldelse av en talentløs anmelder, så er det jo ikke så farlig. Det er sjelden man greier å bruke det til noe konstruktivt, men er anmeldelsen god, så kan man greie å svelge en dårlig anmeldelse og kanskje også noen ganger være enig i den.

– Vi har lurt på hvordan du klarer å huske alt du skal si.

– Det folk som oftest spør meg om, er nettopp dette med å huske tekst. Men det er faktisk ikke så vanskelig som folk tror. Noen eldre skuespillere som begynner å huske dårlig, kan slite veldig med det, men det er veldig sjelden jeg har opplevd at tekst har ødelagt. Vi jobber jo med et stykke i åtte uker hver dag og får etter hvert så god kontroll over det vi skal gjøre at teksten kommer mer eller mindre av seg selv så lenge man er inne i situasjonen man spiller. Men har man lange monologer og sånn, så er det jo en utfordring, men stort sett går det bra.

En litt morsom historie som egentlig ikke handler om å glemme tekst, men mer om å ikke evne å si den fordi man er sprekkeferdig av latter, fant sted på teaterhøgskolen. Vi spilte barneteater i Frognerparken, og i salen satt det blant annet en klasse med psykisk utviklingshemmede barn, og det var generelt mye lyd i dem. Men midt i stykke så kommer det en helt umenneskelig høy lyd fra den ene.

Denne lyden setter den ene av klassekameratene mine fullstendig ut av spill, Ansiktet hans vrenger seg, og det gjør resten av kroppen hans også. Så står han der "tvikrokut" og rister og skal egentlig ha masse dialog med en annen, men han greier ikke si noen verdens ting, så den andre skuespilleren må ta all teksten og ha dialog med seg selv. Heldigvis hadde vi spilt veldig mange forestillinger så han husket også teksten til motspilleren sin.

– Sykmelding for skuespillere – fremmedord?

– Sykmelding er langt på vei et fremmedord. Det skal veldig mye til før vi ikke møter på jobb, i hvert fall når vi har forestilling. Det skjer ikke så rent sjelden at det står spybøtter bak scenen og at febernedsettende og repsils florerer.

En kollega av meg spilte forestilling med så dårlig rygg at han måtte ha med seg stokk inne på scenen, og når han var av, så gikk han rett ned i knestående. Jeg har også selv pint meg gjennom noen forestillinger med veldig dårlig rygg. Men da prøver vi å legge om arrangementet slik at de verste posisjonene blir tatt vekk. Det går som regel bra... Det er vanskelig å si at man er så dårlig at man ikke kan jobbe når det sitter 400 stykker i salen og venter på forestilling.

– Hva har ungdomslaget og teatermiljøet i Hedalen betydd for deg? HUL har selvfølgelig betydd uendelig mye for meg både som person og som skuespiller. Fra jeg var 13 til 20 så var jo Lokalet mitt andre hjem og samholdet og vennskapene fra ungdomslaget vil alltid knytte meg sterkt til Hedalen.

I tillegg til det så hadde jeg jo ikke kunne leve av å jobbe som skuespiller i dag hvis jeg ikke hadde lært så masse av Geir, Edvin, Gunn, Roar, Inger Olea og alle de andre som var med i den tida. Det er så mange store kapasiteter i ungdomslaget, og de fortsetter å imponere. Det gleder meg stort, og jeg håper jeg kan fortsette å komme på besøk til Lokalet og kjenne lukten av sagmugg.

– Hva betyr det for deg å komme hjem til jul?

– Det betyr veldig masse. Nå har jeg kommet til den fasen i livet der jeg ikke lenger kan feire hver jul på Skimten. Det blir jo litt rart, men det følger med det å få barn og bli voksen. Men heldigvis får jeg anledning til å få mammas ribbe i romjula, så det blir jo et lite plaster på såret Det er ingenting som smake som mammas ribbe selvsagt, men de har lovt å ta godt vare på meg her i Stavanger på julaften, så jeg satser på at det går bra. Men det blir veldig stas å komme hjem til en jul med snø (forhåpentligvis) og klar hedalsfjelluft. Og så gleder jeg meg til Putti Plutti Pott 4. dag jul!