|
Da
jeg ble bedt om å skrive kommentaren denne uka, lurte jeg på hva jeg
skulle skrive om. Redaktøren gav meg ganske frie hender. Jeg tenkte jeg
kanskje kunne skrive noe om været. Været snakker jo alle om, og det kan
jo sies mye om naturlig og unaturlig vær, klimaendringer osv.
Så skjer det noe som stiller alt annet i bakgrunnen. Det er langt mellom
Hedalen og Vang, men det som skjedde i Ryfoss natt til lørdag, berører
alle i Valdres. Saktens kan det foregå kiving og drakamp mellom bygdene
i regionen vår. Men når en ulykke rammer Valdres, føler vi at vi er et
fellesskap og at vi angår hverandre. Valdres vidaregåande skule er
felles arena for de fleste av våre ungdommer, også fra Sør-Aurdal og
Hedalen. Nå har ulykken i Ryfoss gjort skolen til et sted for smerte.
Like sterkt kjennes smerten ved Nord-Aurdal ungdomsskule, og ingen i
Valdres kan være uberørt av katastrofen som slår ned så nær oss.
To familier sitter med sin fortvilelse og sitt uerstattelige tap. Ikke
alle er i posisjon til å gi konkret støtte. Men alle som tror på Gud,
kan be en bønn. Samtidig skal vi minne hverandre om litt av det som er
viktig når det vonde skjer.
Ikke forsøk å forklare. Sjåføren hadde hatt førerkort bare en kort
stund. Men hør nå her: Hvem av oss som har kjørt bil i mange år, kan med
hånden på hjertet si at vi aldri har vært i en situasjon som kunne ha
endt like ille? Og det var ikke vår dyktighet som reddet oss.
Ikke skyld på skjebnen. Livet vårt er ikke bestemt av skjebnen, og
ulykker er ikke uunngåelige. De av oss som setter vår lit til Bibelens
Gud, har lært at det onde ikke kommer fra ham. Kristentroen er ikke at
alt som skjer er Guds vilje. Kristentroen er at når alt skjer, er Gud
der.
Disse dagene vil de som er rammet, få mye støtte og omsorg. Det er
styrken ved små samfunn. Når gravferdsdagene kommer, vil kirkene bli
fylt til trengsel, og det gjør uendelig godt å kjenne at mange bryr seg.
Mitt håp for dem som nå sitter med sin maktesløshet og håpløshet, er
ikke at de skal få styrke, men at de må få visdom til å være svake og la
andre bære.
Og så kommer dagene etterpå, og ukene, månedene, årene. For de
foreldrene som nå har et barn for lite, vil det som har skjedd, bli en
del av resten av deres liv. Det lar seg ikke viske bort. Noen ganger
bringer livet vårt noe det ikke går an å leve med, og så må vi likevel.
Da er tausheten en trussel. Den setter verk i såret. Noen har lett for å
snakke, andre strever med å sette ord på det de har inne i seg. Aller
verst er det når andre mennesker unngår å møte deg ansikt til ansikt.
Den som møter et menneske med smerte, kan oppdage at også han leter
etter ordene. Men om du ikke finner ord, - du har i hvert fall to armer.
Da katastrofen raste ned over vårt hjem for nøyaktig 11 år siden, da
fikk vi kjenne noe av lokalsamfunnets omsorg. Vi møtte mennesker som
vågde å se oss i øynene. I tiden som fulgte, oppdaget vi hvor viktig det
var å snakke. Enkelt var det ikke. Det var smertefullt å snakke om det
vonde, og det er det fortsatt. Men det er hundre ganger verre å la det
være. Samtidig merket vi at vi trengte pauser. Å snakke hele tiden, var
mer enn vi hadde krefter til.
For familiene i Vang og i Nord-Aurdal håper jeg at de vil ha mennesker i
sin nærhet som både ser når de skal snakke, og når de skal legge inn en
pause. Og tro ikke at det går over. Det gjør det ikke.
Mye mer kan sies, og bør sies, om sorg, sorgarbeid og omsorg ved ulykker
og andre katastrofer, men jeg håper de tankene jeg har båret fram, kan
være noe du kan arbeide videre med.
Hilsen Helge Hartberg |