En utflytta innflyttes tanker

MONICA L. HOLMEN
 

Denne kommentaren burde sikkert handlet om politikk, velferdsstaten Norge som ikke har råd til å ta vare på oss når vi blir eldre, eller barnehagepriser. Dette er noen av mange viktige temaer som sikkert opptar de fleste av oss. Likevel velger jeg å benytte den sjansen jeg har blitt gitt, til å mimre litt, med fare for å bli veldig sentimental.

Det er nok mulig at ting fremstår som litt mer rosenrødt enn hva det egentlig var, men noen ganger, spesielt når januarkvelden er her mørk og kald, er det koselig å hente fram gode minner fra oppveksten. Selv om de eneste røttene jeg har i Hedalen er hjerterota, velger jeg å kalle meg hedøl. Og det er først nå, når jeg er vel etablert med mann, tre barn, hus, stasjonsvogn og opptil flere millioner i gjeld, jeg virkelig ser hvor trygt og godt vi hadde det i Hedalen.

De ni årene på Hedalen barne- og ungdomsskole husker jeg som trygge år med dyktige lærere som brydde seg om oss. Med kun 7 stykker i klassen, fikk vi alle den oppmerksomheten og tilretteleggingen vi trengte. Lærerne så oss alltid, både på godt og vondt… Det ga et solid grunnlag for videre studier. Det er mange små episoder som sikkert burde vært nevnt, men to ting husker jeg spesielt godt.
Det ene var en gang i løpet av ungdomsskolen, hvor Arne, mattelæreren vår, ønsket å utfordre oss til å gjøre det best mulig på matte tentamen. Avtalen var at dersom over halvparten av klassen fikk ”M” eller bedre, skulle han barbere vekk skjegget. Utrolig nok klarte vi det, og Arne tok skjegget! Dette viser vel at det meste er mulig med den rette motivasjonen!
Det andre minnet som har brent seg fast, er en mopedtur sammen med Rolf Gunnar i 9. klasse. Vi kjørte fra Hedalen til Gol, overnattet der, før vi kjørte videre over til Leira og hjem igjen. Hele veien fra Gol og hjem til Hedalen regnet det. Vi var fryktelig våte og kalde da vi endelig var hjemme, og ingen av oss hadde vel spesielt lyst til å kjøre moped på en stund. Men morsomt var det, og en tur jeg aldri vil glemme. Det som i dag imponerer meg mest er vel Rolf Gunnar som var villig til å være med på en sånn tur. Når jeg tenker meg om tror jeg faktisk det var hans idé også…
Det vil vel være litt for optimistisk å tro at mine egne barn skal få de sammen mulighetene den dagen de begynner på skolen. Det er litt andre utfordringer når man er 30 elever i klassen i stedet for 7, likevel er det lov å håpe at de i det minste vil bli møtt med samme omsorg og respekt som jeg selv ble av mine lærere.

Fritidstilbud mangler det heller ikke i Hedalen. Idrettslaget, ungdomslaget og 4H var det som opptok min tid mest. Og i tillegg hadde vi kino og diskotek på lokalet. Geir var alltid på plass og solgte godteri, pizza, brus og kinobilletter. Hvor mange timer ofret ikke han for at vi skulle få et tilbud på fredagskveldene! Det er svært imponerende at en liten bygd kan ha så mange tilbud til de unge. Uten ildsjeler og dugnadsånd går det ikke!

Lokalet, ja… Mitt ”andre hjem” i Hedalen. Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har tilbrakt der på teaterøvelser og forestillinger. For meg betydde alle timene på lokalet enormt mye. Vi var en stor gjeng som hadde det utrolig morsomt sammen, uavhengig av alder. Og alle som hadde lyst til å prøve seg som skuespillere fikk være med. Ekstra morsomt er det å se at mange av de jeg ”lekte” sammen med er ”still going strong” den dag i dag. Det kan fremdeles krible litt i en gammel teatersjel når det nærmer seg jul eller 17. mai, så dersom dere trenger en statist eller sufflør er det bare å ta kontakt!

Og sist men ikke minst, må jo den unike naturen nevnes. Skiturer til Høgdefjell, padleturer i Vassfaret, eller bare en rusletur langs Øvrevegen. Alle unike naturopplevelser som gir ro i sjel og sinn.

Man kan vel ikke akkurat snakke om noen moral eller rød tråd i de tankene jeg nå har delt med dere, men det jeg ønsker å formidle er at dere som bor i Hedalen virkelig har unike muligheter når det gjelder oppvekstvilkår for barna, et tryggere og bedre sted å vokse opp finnes ikke! Dessuten er Hedalen et sted med mange ildsjeler der dugnadsånden lever i beste velgående. Det er mange årsverk frivillig arbeid som skal til for å få alle lag og foreninger til å gå rundt. Dette er dessverre noe som er i ferd med å forsvinne mange andre steder, folk flest har gjerne nok med sitt eget. Men i Hedalen har dere virkelig forstått at alle må ta i et tak sammen.
Så kjære Hedøler, kjente og ukjente: Sett pris på det dere har, og den fantastiske bygda dere bor i. Gi barna en trygg oppvekst, og fortsett med å utvikle næringslivet så det finnes muligheter til å komme tilbake for de som ønsker det.

Varme hilsener til alle i Norges vakreste bygd fra Monica Lundemo Holmen

PS: Dersom noen skulle ha bruk for en bioingeniør, en elektroingeniør og tre til tider veloppdragne barn er det bare å ringe, tanken på å gjøre Hedøl av meg igjen er ikke veldig fjern.