Ferie

MIRIAM HAUGEN

Halvveis i frokosten kommer fem barn stormende, jublende inn i badetøyet. De stiller seg på linje i stram giv akt foran døra til badebassenget. Vi voksne er bare halvveis i frokosten, trøtte i trynet etter gårkveldens sene kortspill og skravling. Ungene er klare for en ny dag med nye aktiviteter og foreldre med tid. Det blir knallharde forhandlinger ved frokostbordet, hvem rydder og hvem bader. Resultatet kan være avgjørende for om den enkelte får fem minutters alenetid den dagen, eller om man må leke abborleken i klorvannet. ( I abborleken gjelder det å ha munnen formet lik en abbor lengst mulig.)  

Etter ”ankomsten” av tre barn, blir mine forventninger til ferien aldri helt innfridd. Samtidig har jeg uttallige opplevelser som langt overgår det jeg trodde ferien ville og kunne by på.

En toårings bestemte kommentar i dyreparken, der vi voksne ser kameler : ” Detta e itte kanel, det e pingvin!”  En femårings hvinende hyl i det han opplever berg og dalsbanens morsomheter for første gang. Fortellingen om haren på plenen, som ikke var redd, fortalt samtidig av to eller tre barn eller om firfislebolet som en pappa tråkket midt oppi og jeg var sjeleglad jeg ikke så.  Alle de små kommentarene som tar opplevelser og oss voksne på kornet gjennom hele ferien.  

Voksne diskuterer været. Og har vi ferie, diskutere vi været ekstra. Jeg kan ikke huske en gang i ferien at barna var opptatt av været. Regna det, måtte de ha regnjakke. Blåste det, ja da måtte de ha hette. Egentlig dugde sommerkjole og shorts, uansett hvordan været var. Regnet og vinden, det plaget oss voksne. Jevnlige meldinger hjemmefra var eneste trøst, det var verre der. 

Med hodet og beina hengende nedover fra familieparkens høyeste karusell, får jeg den feriedagens eneste glimt av sola. Ungene ler og hviner fra karusellklypa ved siden av. Langt nedenunder står fedrene klare med fotoapparatet for å forevige mødrenes regnbleke ansikter og småtrollas gnistrende øyer.

En dag i familiepark har blitt en obligatorisk del av vår families sommerferie. Vi voksne føler at pengene triller ut av lommeboka og vi trampes ned av iltre foreldre og hylende unger. Likevel gjør vi det år etter år. Ungene hopper rundt, springer fra aktivitet til aktivitet og har knapt tid til å spise is. Karuseller og tømmerrenner er stas, men like mye tid brukes til fysisk aktivitet i jungeland, på tråbiler og trampoliner. I familieparken oppdager vi fordelen med dårlig vær, køene er betydelig kortere (og delvis fraværende) enn forventet i juli. 

Etter en dag spekket med opplevelser, tar det tid å roe ned tempoet. For å forsikre oss om at alle skal sovne raskt, blir det som regel ei badeøkt på kvelden. Ungene jubler over å få ”være sent oppe”. Kveldsmaten tar oftest lengre tid enn frokost, lunsj og middag til sammen. For som sjuåringen vår sier: ”Ein bli nå itte akkurat så mett tå detta klorvatnet da” Etterpå gjør det godt for store og små å sette seg ned med ei barnebok som er festelig for alle.  Med bakgrunn i bøkene blir det flere detaljerte diskusjoner om både jentelus, gompler og sure gubber.

Mødrenes alenetid i ferien var fire timers uforstyrret vandring i en dansk småby. Et lite, rolig måltid inntatt samtidig som vi glante på folk som passerte i gågata under oss. Merkelig nok trilla pengene fortere ut her enn i familieparken. Dette overrasket nok ikke fedrene, som slappet av med ti minutters intervall av pilkast. For deretter gjennom stille konsentrasjon å løse feriens ”tankebukker” og rubikskube.  

Lange, rolige frokoster – timer med uforstyrret lesing i ei god bok eller vandringer gatelangs i en av Europas storbyer får vente. Familieferie med familieparker og klorvann har sin tid og sjarm.