Jeg
har stor respekt for eldre mennesker. De har levd et langt liv, og de
har gjort seg mange erfaringer. Desto flere år de har levd, og desto
flere erfaringer de har gjort seg, jo bedre rustet antar jeg at de har
blitt til å takle ulike sider ved livet. De har opparbeidet seg en
kompetanse på livet som er temmelig unik. Kanskje jeg kan bruke begrepet
”spisskompetanse” på livet?
Parallelt med
opparbeidelsen av denne spisskompetansen skjer det noe ganske annet med
kroppen. Alle vet at den tæres av tidens tann og etter hvert blir så
skrøpelig at den rett og slett må forlate denne verden. Når man endelig
har lært hvordan man best kan seile, så må man altså forlate skipet
fordi man ikke er i stand til å seile lenger. Finnes det noen som
helst mening i det?
Opp gjennom historien
har menneskene søkt svar på eksistensielle spørsmål. Det er hittil ingen
som har løst gåten, men arbeidet de har lagt ned, har gitt oss som lever
i dag flere mer eller mindre ”ferdigspikrede” alternativer å velge
blant. Jeg synes rent umiddelbart at det er en forlokkende tanke dersom
vi skal leve videre et annet sted etter døden. Kristendommen snakker om
et slik alternativ. Himmelen beskrives som så vakker at jeg vil tro alle
mennesker i utgangspunktet kan tenke seg å dra til et slikt sted.
Kriteriene som må oppfylles for at man skal komme i betrakting,
overlater jeg til andre å predike om, og alternativet til himmelen vil
jeg helst ikke bruke energi på å tenke på.
Muslimene tilbyr også et liv etter døden. De deler inn himmelen i syv
nivåer. Islam snakker om paradiset som er over den syvende
himmel. Der er det velstand som ikke noe øye har sett før, ikke noe øre
har hørt om før, og ikke ett sinn kan ha forestilt seg. Der blir man
møtt av skjønne jomfruer som serverer de lekreste retter på sølvfat. Jeg
skal heller ikke gå inn på noen kriterier her, men jeg kan saktens
forstå at noen ønsker å kvalifisere seg til en slik opplevelse. Så vidt
meg bekjent så opereres det med syv nivåer i den andre enden også, som
ikke er fullt så flatterende.
Tanken om en stadig veksling mellom tilintetgjørelse og gjenfødelse
finner vi i blant annet hinduismen. Da vil sjelen være på vandring i
stadig nye kroppslige eksistenser. Dette er et spennende alternativ med
tanke på at man kanskje kan dra nytte av den eventuelle spisskompetansen
man måtte ha opparbeidet seg. (Jeg tror man kan gjenfødes som noe annet
enn et menneske også..) Jeg er noe usikker på om hinduene ser på denne
prosessen som særlig interessant, for målet er i følge hinduismen å
befri seg fra denne sjelevandringen og bli ett med verdenssjelen. For å
nå dette målet kreves dypere innsikt om den åndelige virkelighet
og/eller hengivenhet til guddommen. Dermed er det altså noen betingelser
for å oppnå dette alternativet også.
Humanismen forkaster alle ovennevnte alternativer. De hevder at vi ikke
har noe annet enn dette livet, og at vi derfor må konsentrere oss om her
og nå. Ordet human forteller mye om hva humanismen bærer med seg, man
sier at en humanist er en som setter menneskelivet og menneskeverdet i
sentrum for alt annet, og ikke lar hverdagen styres av ånder, guder
eller andre overtroiske "vesen". Humanistene tenker likevel også i et
lengre perspektiv. Måten å leve videre på, er å sørge for å spre sine
gener og forvalte jorden på en slik måte at den forblir levelig i
fremtiden også.
I
tillegg til disse tilnærmingsmåtene som er skissert ovenfor, finnes det
naturligvis mange flere. En agnostiker for eksempel, mener at han verken
kan hevde eller benekte det oversanselige. Han vil rett og slett ikke
forholde seg til noe som han ikke vet. Buddhistene regner verken med
guder eller noen egentlig menneskelig sjel. Sjelen er bare en
kombinasjon av tilfeldige sjelstilstander. Frelsen er nirvana-
utslokningen. Man kan fortsette i det uendelige og hente frem
alternative syn og mer nyanserte syn, men jeg velger å stoppe her.
Søken etter svar på eksistensielle
spørsmål går neppe av moten. De fleste mennesker (kanskje alle?) sysler
innimellom med tanker omkring dette temaet, og jeg tror mange skaper
sine egne varianter med hensyn til både innhold og form. Jeg er intet
unntak: Hvis jeg skal se litt naturvitenskapelig på dette, så synes jeg
det er en hyggelig tanke at naturen har lånt meg noen grunnstoffer som
jeg går rundt og bære på inntil naturen selv velger å ta de tilbake
igjen. Det kan jo tenkes at den vil trenge noen av mine stoffer til et
nytt og spennende prosjekt. Men hvis jeg beveger tankene mine over til
et hinsidig alternativ, så håper jeg at det finnes et ”rom” der for meg
også, selv om jeg føler meg litt usikker på om jeg har oppfylt
eventuelle kriterier.. Men……, det eneste jeg vet, er at jeg intet vet! |