Med Fønhus som veiviser

KJETIL AAMBØ
 

Blant alle godord som ble Mikkjel Fønhus til del, var at han hadde evnen til å bære fjellets og skogens luft og stemning inn i stuen til de mange som satt og lengtet dit opp. Villmarksforfatteren ble også min veiviser til Vassfaret. 

Lite ante jeg i tenårene om at de mange timene fordypet i Fønhus’ bøker også skulle bli det første møtet med traktene der jeg noen tiår senere skulle bli hytteeier.  

Opplevelsen av å bli nærmere kjent med villmarkstraktene og fjellet Fønhus beskriver i mange av sine bøker, blir sterkere med ungdomsårenes første møter med hans tallrike bøker som bakteppe. Nå gir Fønhus’ hengivne og treffende naturbeskrivelser hver eneste tur i skog og fjell et sterkt og personlig innsyn i noe av det han levendegjorde i sitt lange forfatterskap. 

Det er også med ekstra varsomhet jeg blar i ”Gullgraverne på Finnmarksvidda”, boka som han ga ut i 1962 og som han skrev en hilsen til meg i da han var til stede på en bokpresentasjon i Oslo i november det året. ”Gullgraverne på Finnmarksvidda” ruver kanskje ikke blant de beste i forfatterskapet hans, men er likevel et kjært eie. 

Både ”Trollelgen” og ”Det skriker fra Kverrvilljuvet” når nok høyere opp. Ikke minst møtet med Gaupa, Bjønn og Rauten i ”Trollelgen” gjorde et sterkt inntrykk – både under førstegangs lesning og ved gjentatte anledninger senere. Edvard Elsruds opplysning i ”Vassfarstubber” om at Fønhus hadde en levende modell for Gaupa, nemlig storskytteren Per Maribo fra Strømsoddbygda, har gjort skildringene i ”Trollelgen” enda mer intense. 

Foran sommerferien får jeg gjøre som en tidligere kollega med hytte på Flå-siden av Vassfaret – tråle Oslos antikvariater på jakt etter bøker som kan supplere Fønhus-samlingen. Hans verker er ferielektyre som passer seg i Hedalsfjella.