17. mai 2007 - del 1

I skrivende stund er det fremdeles en god del igjen av 17. mai 2007 i Hedalen. Til nå har mange av oss fått med seg flaggheising ved Hedalsheimen, gudstjeneste i kirka, 17. mai-tog og rikholdig program på skolen. I dette oppslaget publiserer vi talen fritidsboer Stig Grydeland holdt kl. 14.00 på skolen.

Kjære hedøler - Gratulerer med dagen!

Jeg vil begynne med å si takk.

Takk for at jeg ble spurt om å holde tale for dagen.
Min første reaksjon var at det ble jeg glad for, og at jeg synes det var en ære å bli spurt.
Jeg skrev i en kommentar på hedalen.no tidligere noe om å gå bakerst i 17 mai toget. Om vi nå ikke gikk først, har vi i hvert fall avansert noen plasser i toget.

Dernest vil jeg si takk til dere fordi vi får lov til å oppleve det naturen i Hedalen har å by på.
Det gjelder sommer, det gjelder høst, vinter og ikke minst vår. Det å være i fjellet når vinteren slipper taket og våren overtar er en stor opplevelse som sier noe om hvilken kraft det ligger i naturen. Det sier noe om det like store under det er hver gang å se det latente liv som ligger i dvale om vinteren, nå trenge seg på og slå ut i full blomst.
Dette kan også sies på en annen måte, som uttrykt i en annonse fra en av bedriftene her i bygda: ”Stillheten, øyeblikkene og de små gleder begynner her.”
For vårt vedkommende begynner det i Fledda.

Jeg vil også takke for muligheten til å ta del i livet i bygda.
Noe av det som gjør at vi er mye her, er at det også er mye å være med på ut over det å fly rundt i fjellheimen eller sitte på verandaen og ikke gjøre noe annet enn å lytte til naturen.
Alt dette er topp, men det er hyggelig å kunne gjøre noe annet også. I bygda har vi Bautahaugen, det er spel, det er messer, det er en landets flotteste stavkirker og det er topp revyer. Vi prøver å få med oss det meste.


Så over til det denne dagen dreier seg om.



1814 kalles mirakelåret i norsk historie. Norge begynte året som en del av det eneveldige kongeriket Danmark-Norge, styrt fra København, og endte som egen stat i union med Sverige. Innimellom var vi selvstendige og skaffet oss en grunnlov. Vi gikk fra krig til fred, til krig igjen og fred til slutt. Vi hadde faktisk 3 konger – kong Fredrik 6, kong Christian Fredrik og kong Carl 13.
Midt i året, 17. mai møtte medlemmene av Riksforsamlingen kledde i galla for å velge en konge til den selverklærte norske staten. Christan Fredrik ble der enstemmig valgt til norsk konge. I sannhet et turbulent år.

Hva betydde så dette for oss nordmenn.

Selv om vi endte i union med Sverige, er det ikke den forutgående krig med svenskene jeg tenker på. Krigen med svenskene, som omtalt på Bautahaugen tidligere i dag, er en krig jeg må innrømme at jeg måtte gå tilbake i historien og sjekke litt nærmere hva besto av. Etter noen bekransninger på Bautahaugen har det nå imidlertid blitt slik at også vi begynner å få et forhold til den, og synes det er helt naturlig at eggen på øksa peker den veien den gjør.

Det jeg tenker på er imidlertid det historisk grunnleggende for oss som nasjon, at det var her vi fikk vår grunnlov og at det var her grunnlaget for vårt demokratiske styringssystem og for vår selvstendighet ble lagt.

Hva betyr så dette i dag? Hva betyr det å feire 17. mai?

Skal vi sette det inn i globalt perspektiv, skal vi ta det nasjonale, lokale perspektiv eller skal vi bare se på det som en historisk, rituell seremoni som gjentar seg hvert år.





La oss først ta det globale. Verden har blitt mindre, utrolig mye mindre. For 20 år siden var det folk i Hedalen som omtrent ikke hadde vært ute av bygda. Nå reiser Hedøler verden rundt og driver med alt fra det å ligge rett ut på stranda til å fly rundt på bjørnejakt. Vi har verden inn i stua hver dag, både i tekst og bilde. Vi vet og ser at velstand, trygghet og ivaretakelse av grunnleggende demokratiske verdier ikke er noe selvfølgelighet. Vi ser sult, fattigdom, naturkatastrofer og menneskeskapte katastrofer som de ca. 20 pågående kriger rundt om i verden.

Nå skal vi ikke grave oss så dypt ned i dette, til dels illevarslende perspektivet, at vi blir deprimert og mister gleden ved vår feiring av egen nasjonaldag.

Vi fikk noe 17. mai 1814. Noe som betyr mye for oss og som vi må ta vare på. Det dreier seg om selvstendighet, det dreier seg om likhet, det dreier seg om rettferdighet og det dreier seg om noe å tro på. Grunnloven utgjør selve fundamentet for vår samfunnskonstruksjon i dag, men vi har ingen garanti for at den vil vare evig. Våre verdier har blitt utfordret, de utfordres og de vil bli utfordret igjen.
En liten refleksjon og en liten takknemlighet overfor det at vi både har noe å feire, og at vi har anledningen til å gjøre det, tror jeg vi skal ta med oss på en dag som denne.

Så til det nasjonale, lokale og mer jordnære perspektiv. Først selvstendighet eller egenart som jeg vil kalle det.
Vårt første møte med Hedalen var i 98, når vi var og så på hyttetomt. Før det hadde vi bare sett skiltene på Nes og Tollefsrud på vår vei videre oppover Valdres.
Vi kom, vi så, vi likte det vi så, og har siden vært her rundt 100 døgn i året.




Det var folkeavstemming om kommunesammenslåing i Valdres for en tid siden. Et klart nei fra Sør Aurdal med Hedalen på nei toppen hvis jeg ikke husker helt feil. Ikke nødvendigvis lik neiet til fortsatt union med Danmark, men allikevel uttrykk for en bevisst og tydelig holdning til bygdas selvstendighet.

Hyttebygging. Det er snart like mange hytter som innbyggere i Hedalen. Hyttebyggingen skjer imidlertid på bygdas premisser og i et omfang og tempo bestemt av bygda. Jeg tror dette er viktig. Ta vare på denne formen for egenart og unngå Trysil eller Beitostølen tilstander.


Etter hvert har vi blitt kjent med en del folk fra Hedalen. Litt tid har det tatt. Hedølen er ikke typen som uhemmet og ukritisk trykker hvem som helst eller hva som helst til sitt bryst. Fortsett med det. Egenart er noe verdifullt som betyr at man ikke uten videre skal gi slipp på egen tradisjon, egen kultur eller egne verdier og kaste seg over det nye eller det som er annerledes.

De positive verdier som ligger i egenarten vil imidlertid måtte balanseres mot aksepten for at ikke alt nødvendigvis faller inn under den samme egenarten, og at det av og til dukker opp noe nytt som faktisk er bra.

Alle samfunn og alle lokalsamfunn møter denne problemstillingen.

Stikkordene her vil være ærbødighet og toleranse.

Er man ny et sted er det viktig å nærme seg lokalsamfunnet på lokalsamfunnets premisser, med både interesse og ærbødighet for det man møter. Ikke bare i form av en holdning, men også i form av aktiv tilnærming.
Lokalsamfunnet på sin side har utfordringen med integreringen og den nødvendige toleranse som av og til er nødvendig for å få dette til.


Vårt møte med folk i Hedalen har vært positivt. Vi har blitt godt mottatt. Men det har også fra vår side krevd en åpen holdning, en aktiv tilnærming og vilje til å møte lokalsamfunnet slik lokalsamfunnet er.
Dette har ført til at vi trives her, og at vi føler oss vel her.

Til slutt det seremonielle.
Ja, 17. mai er noe rituelt og seremonielt som gjentar seg hvert år, og slik skal det være. Et hvert samfunn trenger tradisjoner, og seremoniene og ritualene er en viktig del av dette. Hornmusikk, flaggheising, kransenedleggelser, taler, leker og det sosiale samvær er en viktig del av nasjonaldagen, og slik skal det være.

På Eidsvoll 17. mai 1814 var de 112 medlemmene av riksforsamlingen kledd i galla og dagen var en hyllest til Norge.
I Hedalen 17.mai 2007 er innbyggere og fritidsbeboere kledd i bunader og finklær, og vi ønsker å gjøre stas både på både bygda og oss selv.

Det har vi gjort fra tidlig morgen og det skal vi også gjøre videre ut over dagen.

Jeg tenkte jeg skulle avslutte der jeg begynte, i Hedalsnaturen.

Mikkjel Fønhus har skildret naturen i Vassfaret og Hedalen grundig – og lenge. Alt i 1917 skildrer han Hedalen i ”Under Vidalsfjell” hvor han bl.a. skriver:
”Da så jeg Hedalen som aldri før jeg har sett den. Grunn og slak gled den gjennom ødemarken. Det var bølgende lier og grå koller, myrer i blant……det var glitter av elv, og lysning fra gårder, det var mjuk, fin å-sus og kvisk fra skog……..Men over alle lier i vest skinner fjellene…….”

Takk for meg – fortsatt god dag – og fest med måte.