Om å skille seg ut

Jeg har passert de 40, og i følge mine barn er jeg gammel – i hvert fall så gammel at de ikke liker å løpe om kapp med meg nedover vegen når andre kan se oss. Det er flaut, i hvert fall for barn som bruker mye energi på å tilpasse seg andre og ikke skille seg ut fra mengden.

Barn, i hvert fall mine barn (og jeg tror ikke de er særlig spesielle på dette området), er svært opptatt av hva andre tenker og mener. De måler sitt egenverd ut fra andres reaksjoner. Jeg er det du forteller meg at jeg er – og da vil jeg ikke skille meg ut på noen måte. For den som ikke skiller seg ut er det i hvert fall ikke noe galt med.
 

For noen dager siden var jeg nedom vårt lokale treningssenter. Det er slikt vi 40-åringer gjør for å kompensere litt for all den gode maten, de mange timene i godstolen foran TV og de lange dagene på kontoret. Denne dagen fikk vår 9 år gamle datter lov til å være med. Det var stas for oss begge.

Et treningssenter er fullt av artige og til dels ubegripelige apparater.

Noen av dem ser ut som de reneste torturinstrument fra tidlig middelalder. Et apparat jeg liker godt er den såkalte tredemøllen. Det er et bånd som går rundt mens du løper oppå. Dermed kan du løpe mil etter mil uten å bli våt på beina, streve i motvind eller tenke på at du snart må snu og løpe hjem igjen.
 

Vår datter er også glad i tredemøllen, men kanskje litt for liten til å mestre den fullt ut. I hvert fall var hun det denne dagen. Plutselig hører jeg et gisp fra en av treningskammeratene, og når jeg snur meg ligger veslejenta på gulvet bak tredemøllen. Hun hadde falt og føk som et prosjektil ut av mølla og inn i en treningssykkel rett bak.
 

Hva gjør da den gode far? Jo han skynder seg bort for å sjekke om alt står bra til og gi den nødvendige trøst og omsorg. Men da var meldingen klar og tydelig: Gå vekk! Det går bra! Her var det ikke behov for noe trøst fra pappa. I hvert fall ikke mens andre så på!
 

I bilen etterpå hadde vi en lengre prat. Det var tydelig at noe var galt, og far trodde det handlet om smerte. Det må jo ha gjort vondt å falle på den måten. Og smerte var det nok, men ikke av det fysiske slaget. Smerten handlet om at det hele hadde vært flaut – svært flaut. Ikke bare å falle, men at pappa så kom løpende bort for å se hva som hadde skjedd. Det ble for mye oppmerksomhet for 9-åringen, og det var mye verre enn litt vondt på hender og føtter.
 

Jeg har etterpå fundert litt over dette. I førstningen synes jeg vår datter reagerte rart og uventet, men etter hvert har jeg sett at reaksjonen kanskje ikke var så spesiell. Det er ikke bare barn som ikke ønsker å skille seg ut – det gjør ikke vi voksne heller. De fleste av oss trives best uten så mye oppstuss rundt oss. Og det synes jeg er greit – helt greit.
 

Verre er det at vi ikke ønsker så mye oppstuss rundt andre heller. Det finnes nemlig mennesker som våger å skille seg ut og være litt annerledes. Da må de få lov til det – ja, vi må til og med oppmuntre dem til nettopp å være seg selv og by på det de har. Vi, alle sammen, trenger noen som gjør ting på en ny måte, tenker litt andre tanker og bryter litt med innarbeidede tradisjoner. Det er slike som skaper utvikling.
 

Mitt lille budskap er altså todelt: Vi må gi plass til dem som skiller seg ut og vi må våge selv å være den vi er – ikke bare den vi tror alle andre vil vi skal være.