Blåswix eller blåveis?

LINE WERMUNDSEN MORK
 

Bjørnson valgte seg en gang april. Tro om han ville valgt seg mars om han var blitt født vel 100 år senere?  ”I den det gamle faller, i den det ny får feste”.  Sist helg hadde jeg en flott skitur i Oslo-marka lørdag, for deretter å nyte sommertemperaturer og blåveisblomstring på Hovedøya søndag.  For noen kontraster vi kan oppleve nå!  

Nå er det snart to uker siden jeg var i Hedalen sist, men av hedalen.no skjønner jeg at det nå er muligheter for både skiturer og blåveisplukking også der.  Jeg håper bare nattekulden holder så lenge at ikke påskeskirennene smelter bort.  Etter påske må sommeren bare komme. Ikke før, takk! 

Skulle jeg måtte velge, blir det altså ”blåswix” for meg. Jeg må innrømme å være noe over gjennomsnittet interessert i bortoverski, bortimot gal i følge mine barn.  Det var derfor i ren egeninteresse at jeg meldte meg til arbeidsgruppa for etableringen av Hedalen Løypelag et par år tilbake.  Styreleder-vervet kom noe mer overraskende på, det skal innrømmes. Men jeg burde jo innsett min egeninteresse i det også!   

”Løypelag på skinner” skrev Avisa Valdres i fjor. Skinner eller spor, det viktigste er alle hjulene: Alle enkeltpersonene som hver for seg bidrar til at dette går rundt.  

Det følger mye arbeide med det å få et løypelag som vårt på beina, det er ingen grunn til å underslå det (dessuten har jeg skrevet om det før). Langt fra alt arbeidet er like lystbetont, og til tider kan det gå trått. (Dessuten hender det jo faktisk at man må prioritere andre oppgaver.)  Da har det vært godt å merke at vi virkelig er et lag, der vi bytter på å dra og hvor det er rom for at ikke alle makter å gi full gass hele tiden, noe som langt fra er en selvfølge. Ofte er det slik at noen få engasjerte må gjøre hele jobben og dermed tappes for energi.  I løypelaget har jeg virkelig opplevd det motsatte: Når jeg har kommet meg opp en liten kneik viser det seg alltid at noen har gått foran og lagt ned en ekstra innsats slik det bare er å stå på nedover med dobbelt-tak og fornyet kraft. 

Jeg har ingen tilknytning til Hedalen i utgangspunktet. Vi har feriert i Hedalsfjella siden 1998, hytta på Søbekkseter bygget vi i 2003.  Likevel føler jeg meg hjemme i bygda, eller riktigere: Som en velkommen gjest.  Det er de små ting som teller: Drosjegutta vet hvor jeg ”bor”, handleturene tar dobbelt så langt tid som forventet fordi det er så mange hyggelige folk å prate med. Venter jeg ved postkassestativet, får jeg uoppfordret posten i handa. Slike ting er ikke en selvfølge i Oslo.  Jeg tviler også på om jeg ville fått med meg denne verdifulle siden av hyttelivet om vi hadde valgt Hafjell eller Hemsedal (noe som forøvrig heller aldri har vært aktuelt).   

Løypelagsarbeidet har også bidratt til et nettverk utover Hedalen. Det er artig å få henvendelser fra etablerte og gryende løypelag andre steder i landet som vil forhøre seg om vår modell. Vi har kommet langt på kort tid, det blir lagt merke til og det skal vi være stolte av!   Ikke minst det faktum at både styre og løypekjører-gruppa er sammensatt av både hyttefolk og bygdefolk gjør oss robuste, også rent praktisk fordi vi kan ta i et tak på ulike tider.   

Løypelagssiden har hatt over 10.000 oppslag, rundt 100 pr dag.  Flest på fredager og mandager, mange tidlig på morgenen og sent på kvelden, og med besøkende også fra Japan og Brasil.  Noen leter seg fram til siden, men tre av fire går rett inn – de fleste av disse har nok da lagt inn www.hedalen.no/loypelag som en av sine faste favoritter.  Dette beviset på interesse for det vi driver med er en stor motivasjonskraft i det videre arbeidet. 

Den aller viktigste inspirasjonskilden er likevel glade skiløpere som bruker sporene. I Hedalsfjella vil jeg alltid være gjest, men når jeg tar på meg løypelagslua og stikker ut i sporene tar jeg samtidig på meg en vertinne-rolle: Med ønske om å servere best mulig forhold for skiløping, med håp om slå av en prat med andre fjell-gjester, gjerne bistå med informasjon om løypenettet og svært gjerne få tilbakemeldinger om løyper og traseer (både de som er laget og de som vi bør vurdere å lage). 

Nå pakker jeg litt blå swix og mye klister i sekken, og gleder meg til mange og lange turer både i og utenfor sporene (morgenskare – ja takk!).  Dessuten blir det jo Høgdesprett og Busupilk, påskeskirenn rundt hytta og gudstjeneste i stavkirka før vi returnerer til byen, sånn litt uti april - i den blir somren til!  

God påske!