Sist oppdatert: 01.11.2007 19:52

The Rocky Horror Show

TEKST: ARNE HEIMESTØL
FOTO: MALIN ARNESSON
  Siden 25. august har Cato Skimten Storengen vært utleid fra Rogaland teater til Nordland teater. I musikalen "The Rocky Horror Show" har han hovedrollen og har høstet gode kritikker både i Dagbladet og Rana Blad.

Musikalen ble skrevet i 1973. Temaet er seksuell frigjøring. Cato spiller en transverstitt som kommer fra planeten Transseksuell i Transylvaniagallaksen.

Rollefiguren Cato framstiller, prøver å finne ekte kjærlighet. Det lykkes han ikke i, for i sin leting etter nettopp kjærligheten blir han mer og mer ekstrem.

– Dette er sex og rock and roll, forteller Cato. – Gjennom denne forestillingen prøver vi å utfordre folk til å tenke gjennom hvor langt en bør gå.

I følge omtaler i Rana Blad og Dagbladet er dette et stykke det er svært ulike holdninger til. Det forteller Cato også om. Et par fikk nok og gikk i pausen i en av forestillingene. Andre har mer sans for det som blir framført. Skuespillerne har faktisk fått seg egen fanklubb.

En korpulent skuespiller

– Jeg fikk en ekstra utfordring av teateret. Kroppen var i tynneste laget, og jeg ble oppfordret til å legge på meg inntil 20 kg. Mye god grillmat, godt drikke og ingen trim sist sommer gjorde susen. Jeg spratt opp 18 kg, og da var det lite i garderoben som kunne brukes. Nå har jeg kvittet meg med vel fjerdeparten av fettet, men det blir nok verre å gå ned 14 kg til. (Mon tro om redaktøren skal få følge på noen joggeturer rundt Vestbygda når Cato kommer hjem i november?)

Gode kritikker

Dette skriver Dagbladet om Cato sin prestasjon i musikalen:

«Rocky ...» spilles med store gester og tydelig mimikk. Det
skjemmer framføringen, hos de fleste av aktørene. Ikke
hovedrolleinnehaver Cato Skimten Storengen. Han er en komplett musikalartist, som også her lykkes i å sette sitt eget preg på sin rolle, den merkelig maskuline dragdronninga Frank N.Furter

Og Rana Blad:

Først - og størst - av alle: Cato Skimten Storengen. Den jobben han har gjort (for ikke snakke om de lidelsene han har vært gjennom) er det bare å underkaste seg fullstendig for. På scenen ruver han, både i kraft av sin figur, sangen, og ikke minst det skuespillet han gjør. Divine er nok et større forbilde enn Esther Pirelli for å si det sånn; Frank n Furter er skiftevis infam og ful, sårbar, spyttende bitch, eller bare hjerteskjærende stakkarslig i sin higen etter det perfekte, etter lykken. "Hvor har det blitt av Bo Derek?" sier han i et av stykkets mest emosjonelle øyeblikk. Husker hvordan hun steg opp av vannet. "Herregud som jeg gråt - for jeg ville se ut likedan".

Les oppslag i ulike medier om forestillingen: